FORTOLKNING - 12. april 2015
Advarsel mot avgudene - om tolkningen av 1 Joh 5:21
Det aller siste verset i første Johannesbrev er en advarsel mot «avgudene» (5:21):
τεκνια, φυλαξατε εαυτα απο των ειδωλων
Barn, hold dere borte fra avgudene!
Ordet som her er oversatt med «avgudene» er det greske ordet ειδωλον (eidolon). Ordet ειδωλον betyr i utgangspunktet «bilde», men viser særlig til et bilde som noe flyktig og uvirkelig, noe som ikke har virkelig eksistens; et skyggebilde, et drømmebilde eller et spøkelse. I Det nye testamentet brukes ordet om de hedenske gudene (1 Tess 1:9; 1 Kor 8:4).
Hva sikter Johannes til med ordet «avgudene» i sitt første brev? Bruker han ordet i den betydningen det ellers har i Det nye testamentet?
De som har skrevet kommentarer til brevet i nyere tid har sett et problem med denne advarselen, siden «avgudene» ikke ser ut til å være nevnt tidligere i brevet.
Vanligvis kan man selvfølgelig ikke anklage en brevskriver for å komme med en ny tanke helt til slutt: I et vanlig brev hender det ofte at man føyer til noe til slutt i teksten, uten at man har forberedt mottakeren på det. Dette kjenner vi fra våre egne brev. Første Johannesbrev er imidlertid ikke noe vanlig brev. Det er en retorisk gjennomarbeidet komposisjon, med en tydelig avgrenset prolog (1:1-4) og en like tydelig avgrenset epilog (5:18-21). Epilogens begynnelse er markert med ordet οιδαμεν, «vi vet». I komposisjonen av brevet har Johannes fulgt den antikke talekunstens konvensjoner: Prologen angir tema for det som skal komme, mens epilogen oppsummerer det som er sagt tidligere i brevet (jf. οιδαμεν, «vi vet» i vers 18, 19 og 20).
Dersom 1. Johannesbrev er en retorisk gjennomarbeidet komposisjon, er det usannsynlig at Johannes føyde til advarselen mot avgudene til slutt, uten at han hadde sagt noe om avgudene tidligere. Bibelkommentatorene har derfor lett etter noe i det foregående som advarselen kan knyttes til.
Jeg vil nevne to ulike tolkninger fra kommentarene:
(I) Johannes sikter med «avgudene» til mennesker, nemlig de som han angriper i brevet (2:18-25). Dette er mennesker som sier at Jesus ikke er Messias (2:23). Ifølge denne tolkningen er advarselen mot avgudene et retorisk grep, et siste utfall mot motstanderne, og ingen virkelig advarsel mot avgudsdyrkelse. Hovedargumentet for denne tolkningen er at Johannes ikke har nevnt «avgudene» tidligere.
(II) Johannes sikter med «avgudene» til gudene som ble dyrket i den gresk-romerske omverden. Avgudene er ikke nevnt eksplisitt i brevet tidligere, men de er implisitt nevnt i ordene om synden til døden: εστιν αμαρτια προς θανατον «Det finnes en synd til døden» (5:16). Johannes sier ikke her hva denne synden er. Ifølge denne tolkningen er «synden til døden» avgudsdyrkelse, og Johannes sier ikke dette eksplisitt før i brevets siste vers.
Jeg synes den andre tolkningen er mest overbevisende. Denne tolkningen forutsetter at ordet ειδωλα brukes i sin konkrete betydning, samtidig som den gir en troverdig forklaring på hva «synden til døden» er. Denne tolkningen samsvarer også godt med brevets prolog (1:1-4). I prologen sier Johannes at han skriver for at mottakerne skal ha fellesskap (κοινωνια) med «oss», et fellesskap som samtidig er et fellesskap med Faderen og Sønnen (1:4). I epilogen uttrykkes den samme tanken negativt: Enhver kontakt med «avgudene» vil føre til at fellesskapet med Faderen og Sønnen opphører.
Tolkningen av en nytestamentlig tekst bør skje i to trinn: Først må vi forsøke å avklare hva teksten betød i sin egen samtid. Deretter kan vi forsøke å bruke denne kunnskapen for å forstå hva teksten betyr for en leser i dag. I tolkningen ovenfor har vi begrenset oss til det første trinnet av tolkningsprosessen.
-----------------
Dersom du vil lese mer om ulike tolkningene, se Georg Strecker, The Johannine Letters, Tr. Linda M. Maloney, Minneapolis 1995. Strecker vil lese sluttverset i lys av ordene om dødssynden i 5:16. Blant dem som tenker at «avgudene» er mennesker, finner vi Raymond Brown, The Epistles of John, Garden City, 1982, 614. Også Rudolf Bultmann har denne tolkningen (Die Johannesbriefe, Göttingen 1969, 94). Bildet er guden Attis, et stikk etter et marmorhode fra Romas havneby Ostia, via Wikimedia Commons.