SPRÅKET - 4. mai 2015
Bokstaven H i det greske alfabetet
Når vi lærer oss alfabetet som brukes i hellenistisk gresk, ser vi at bokstaven H er en vokal. Bokstaven står for en lang e-lyd, slik som i ordet ΓΗ «jord». Denne bruken av bokstaven H samsvarer ikke med hvordan vi bruker bokstaven i norsk, og heller ikke med hvordan bokstaven brukes i latin. For oss, slik som for romerne, betegner bokstaven H en h-lyd. Samtidig vet vi at vårt alfabet (som i hovedtrekk er det samme som romernes alfabet) stammer fra det greske alfabetet. Hvordan skal vi forklare denne endringen? For å forstå dette må vi gi et riss denne bokstavens historie.
Grekerne overtok alfabetet fra fønikerne, som de drev en utstrakt handel med i det østlige middelhavsområdet. Tidspunktet er ukjent. Mange tenker seg at det skjedde en gang i det 8. århundre før Kristus, men det kan også ha skjedd tidligere. Fra det 8. århundre stammer i alle tilfelle de første greske innskriftene som er bevart (slik som Dipylon-innskriften fra Aten).
Grekerne skapte i praksis et nytt system på grunnlag av det fønikiske alfabetet. Mens den fønikiske skriften var en konsonantskrift, begynte grekerne konsekvent å skrive vokaler. Dette må regnes som et fremskritt: Mens den fønikiske skriften som regel nøyde seg med å angi ordets struktur, ga den greske skriften et virkelig bilde av hvordan hele ordet ble uttalt.
Når vi her sier «grekerne», må vi ta et forbehold som gjør bildet mer innviklet. Det greske språket var allerede på denne tiden delt i flere dialekter. Dialektene hadde delvis ulike lydsystem, noe som førte til at behovene for skrifttegn var noe ulike for den enkelte dialekt. I den eldste tiden møter vi derfor varianter av det greske alfabetet som ser ut til å være knyttet til ulike dialekter. Det fønikiske alfabetet ble modifisert på forskjellige måter avhengig av brukernes behov.
Fra denne tiden kan vi følge historien til bokstaven H. Det fønikiske alfabetet hadde to tegn som uttrykte en h-lyd: Alfabetets femte bokstav, som fønikerne kalte «He», og alfabetets åttende bokstav, som de kalte «Heth». «He» var en svakere h-lyd, men «Heth» var en sterk h-lyd, med en hesere uttale. Da grekerne overtok alfabetet fra fønikerne, hadde de ikke behov for to tegn for å uttrykke h-lyden, siden de bare hadde én h-lyd i språket sitt. Det ene tegnet var derfor ledig, og kunne brukes til noe annet. Man begynte derfor å bruke bokstaven «He» (gresk form: E) til å betegne en e-lyd, mens man brukte bokstaven «Heth» (gresk form: H) til å betegne h-lyden.
Vi kan gi et eksempel på bruken av bokstaven H til å betegne en h-lyd. Eksempelet er en dorisk innskrift fra år 474 før Kristus som er risset inn av en greker på en etruskisk bronsehjelm. Hjelmen ble funnet i Olympia. Innskriften er knapp, og flere ord må legges til i oversettelsen for at den skal gi mening:
ΗΙΑΡΟΝ Ο ΔΕΙΝΟΜΕΝΕΟΣ
ΚΑΙ ΤΟΙ ΣΥΡΑΚΟΣΙΟΙ
ΤΟΙ ΔΙ ΤΥΡΑΝ ΑΠΟ ΚΥΜΑΣHiaron sønn av Deinomenes,
og syrakuserne
(viet) etruskiske (våpen) til Zevs etter (slaget ved) Kyme
Denne innskriften er skrevet på dorisk dialekt. I denne dialekten var h-lyden i bruk, og den ble uttrykt ved bokstaven H: Vi ser at bokstaven H er den første bokstaven i navnet «Hiaron».
I andre greske dialekter hadde det imidlertid skjedd en utvikling av språkets lydsystem, og h-lyden i begynnelsen av ord hadde gått tapt. Dette var tilfelle i den joniske dialekten, som ble talt på kysten av Lille-Asia, blant annet i byen Milet. I denne dialekten hadde man derfor ikke behov for noen bokstav som uttrykte h-lyden i det hele tatt.
Dette førte til at man på jonisk område gikk et skritt videre: Man begynte å bruke også bokstaven «Heth» som et vokaltegn, og lot den betegne den lange e-lyden. I det joniske alfabetet ble det derfor mulig å skille i skriften mellom den korte og den lange e-lyden i gresk, noe som var en praktisk fordel. Her har vi opprinnelsen til skrivemåten ΓΗ, der bokstaven H står for en lang e-lyd. Denne bokstaven fikk på jonisk navnet «Eta».
Med tiden fikk det joniske alfabetet stadig større utbredelse. I år 403 før Kristus ble det innført i Athen, og i løpet av det fjerde århundre ble det dominerende i den gresktalende verden. I hellenistisk tid ble derfor koine-gresk skrevet med det joniske alfabetet, og det er derfor også dette alfabetet som brukes i Septuaginta og i Det nye testamentet.
Når det gjelder bruken av bokstaven H hos romerne, ser vi nå hva som må ha skjedd: Romerne må ha overtatt det greske alfabetet i en eldre form, der bokstaven H fremdeles sto for en h-lyd. Det greske alfabetet kom sannsynligvis til romerne via etruskerne som mellomledd. Den varianten av det greske alfabetet som romerne fikk overlevert, har lignet på det som er i bruk i innskriften ovenfor.
Selv om denne ene bokstavens historie er en detalj, vitner den om en viktig del av kulturhistorien. Vi ser at det greske alfabetets historie i teorien kan deles i to faser: Den første fasen handler om lånet fra fønikerne, og om hvordan grekerne bearbeidet den fønikiske skriften. Den andre fasen handler om alfabetets videre historie innenfor den greske verden, der veien gikk mot stadig større standardisering. Denne historien er også interessant fordi den vitner om at grekerne i stor grad videreformidlet kulturgods som de overtok fra nabofolkene sine. Grekerne bevarte et minne om dette: Ifølge myten skal fønikeren Kadmos ha brakt en urform av alfabetet til Hellas.
--------
Innskriften er gjengitt etter Robert Helbing: Auswahl aus griechischen Inschriften, Berlin 1915, 102. Alfabetets historie er behandlet i Gerhard Pfohl, Das Alphabet. Entstehung und Entwicklung der griechischen Schrift, Darmstadt 1968. Bildet er en fremstilling av Kadmos (fra Guillaume Rouille, Prima pars Promptuarii Iconum Insigniorum, 1553, etter Wikimedia Commons). Om Kadmos som den som brakte alfabetet til Hellas, se Herodot, V, 58.