SPRÅKET - 31. desember 2017
En undertekst i Lukasevangeliet
Noen ganger er det lett å se at en tekst er blitt oversatt fra et språk til et annet. Språket teksten først var skrevet på skinner gjennom, og vi kan gjette hvilket språk det var ved å oversette teksten tilbake: Når vi leser at en fabrikk «stengt ned», kan vi gjette at teksten opprinnelig var skrevet på engelsk. Slik er det mulig å rekonstruere en tekst selv om vi ikke har tilgang til den. Er det samme tilfelle for tekstene i Det nye testamentet? Er det tegn på at tekstene er blitt oversatt fra andre språk?
Mange mener at dette er tilfelle. I 1877 oversatte tyskeren Franz Delitzsch Det nye testamentes greske tekst til klassisk hebraisk. Hans prosjekt var først og fremst å spre Det nye testamentet blant jøder. Av hans oversettelse ser vi at noen av avsnittene lettere lot seg oversette enn andre. I døperen Johannes’ og Jesu fødselshistorier i Lukasevangeliet var det flere steder bare å erstatte de greske ordene med hebraiske, og teksten lød, overraskende nok, mer naturlig på hebraisk enn på gresk. Dette gjelder blant annet uttrykk som εκ κοιλιας μητρος αυτου/ek koilias metros autou «mens han ennå er i sin mors skjød» (1:15, på hebraisk mi-beten imo), og και αυτος πορευσεται ενωπιον αυτου/kai autos poreusetai enopion autou «han vil vandre for hans åsyn» (1:17, hebraisk: ve-hu yelech lefanaw). Det finnes mange andre eksempler. Det er nærliggende å tro at det er nettopp denne «hebraiserende» stilen som gir fødselshistoriene noe av sitt særpreg, et særpreg vi føler også når vi leser den norske oversettelsen.
Hva er forklaringen på denne stilen?
En mulighet er at Lukas har oversatt en kilde som var forfattet på hebraisk. Da er det denne kildens språk som skinner gjennom. Dette kan forklare hvorfor stilen hans skifter med en gang han begynner å fortelle forhistorien til Døperens fødsel (1:5). Det kan også forklare hvorfor de samme grammatiske konstruksjonene finnes i greske tekster som mange tror er oversatt fra hebraisk, men der originalen er gått tapt, slik som den apokryfe Judits bok. Om dette er riktig, kan man tenke på Franz Delitzschs oversettelse fra 1877 som en rekonstruksjon av en tapt tekst.
En annen mulighet er at Lukas ikke oversatte, men at han selv skrev teksten i et typisk «oversettelsesgresk», en språkform han lett hadde tilgang til i den greske versjonen av Det gamle testamentet. I så fall er Lukas en mester i å skifte toneleie; han endrer stilen der han mener innholdet krever det. Denne teorien er ikke usannsynlig: Det er nettopp i fødselshistoriene at oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetiene når et slags høydepunkt. Da er det naturlig å fortelle om dem i en gammeltestamentlig stil, og stilen i den greske oversettelsen av Det gamle testamentet kunne fremkalle de riktige assosiasjonene hos leseren. Den virkelige forklaringen vil vi aldri få rede på, siden vi vet for lite om hvordan Lukasevangeliet ble til, og hvilke kilder Lukas hadde til sin rådighet.
Enten er kilden til stede i evangeliet som en skjult undertekst, eller kilden må tenkes ikke som en virkelig tekst, men som et gresk-hebraisklignende språksystem som en forfatter kunne bruke dersom innholdet krevde det.
---
Denne teksten er inspirert av Harald Sahlins avhandling Der Messias und das Gottesvolk (Uppsala 1945). Sahlin forsøker å rekonstruere en «Proto-Lukas» (vårt Lukasevangelium sammen med Apostelgjerningene 1-15) skrevet dels på hebraisk, dels på arameisk (men avstår fra å rekonstruere tekstens ordlyd). Dette opprinnelige verket var tenkt som en «siste bok» i Det gamle testamentet. Selv om få er overbevist om dette, inneholder Sahlins bok mange fine obeservasjoner, og stiller spørsmål som er like interessante i dag som den gang. -- Bildet er Lukas avbildet i en bibel som befinner seg i Ipatiev-klosteret, Kostroma, Russland. Foto: Anton Zelenov (Wikimedia commons).