OVERLEVERING - 20. november 2017
Engelen i Getsemane
I overleveringen av Lukasevangeliet finnes det stoff som de andre evangelistene ikke har. En av dem er episoden med en engel som viste seg for Jesus i Getsemane. Den finnes ikke i alle manuskriptene, men er overlevert blant annet i den grenen av tradisjonen som har nedfelt seg i King James-bibelen. Jesus har trukket seg tilbake for å be, og han ber om at «dette beger» skal bli tatt fra ham. Så skjer dette:
ωφθη δε αυτω αγγελος απ ουρανου ενισχυων αυτον. και γενομενος εν αγωνια εκτενεστερον προσηυχετο. και εγενετο ο ιδρως αυτου ωσει θρομβοι αιματος καταβαινοντες επι την γην.
Det viste seg for ham en engel fra himmelen som styrket ham. Og han kom i angst og ba mer inntrengende. Og svetten hans ble som bloddråper som falt til jorden. (Luk 22:43-44)
Denne teksten er en del av den såkalte majoritetsteksten, den teksten som ble brukt i det bysantinske riket. Der ble det det greske Nytestamentet lest på originalspråket gjennom hele middelalderen, mens andre benyttet oversettelser. Derfor er det store flertall av manuskripter til Det nye testamentet bysantinske. Den bysantinske teksten ble også brukt av Erasmus fra Rotterdam, som ga ut det første trykte greske Nytestamentet. Erasmus' tekst ble oppfattet som selve bibelteksten i reformasjonstiden. I andre grener av overleveringen mangler versene ovenfor. Fortellingen gir god mening både med og uten denne episoden, men historien blir ikke den samme. Er det et tillegg skapt av en senere skriver, og ikke av Lukas selv?
Denne skriveren har i så fall skrevet en tekst som ser ut til å passe med Lukasevangeliets stil: Engler opptrer på viktige punkter i handlingen i begynnelsen av evangeliet, i Døperens og Jesu fødselshistorier (1:11; 2:9). I den første av disse tekstene er formuleringen ganske lik: ωφθη δε αυτω αγγελος κυριου εστως εκ δεξιων του θυσιαστηριου του θυμιαματος, «og det viste seg for ham en Herrens engel, stående til høyre for røkelsesalteret». Men denne språklige overensstemmelsen kan ikke bevise at versene er opprinnelige. En skriver kunne selvfølgelig lære seg å skrive «som Lukas», nettopp for at versene skulle passe inn i teksten.
Kritikere som mener at versene er et tillegg, viser til Jesus-bildet i Lukasevangeliet: I Lukasevangeliet fremstår Jesus som en martyr som modig og med stor sinnsro går sin skjebne i møte. Angsten som dukker opp i vår tekst skal derfor være et fremmedelement som vitner om at versene er lagt til senere. Dette argumentet har en svakhet ved at det beveger seg i en sirkel. Det Jesus-bildet man viser til er skapt på grunnlag av Lukasevangeliet. Man sier nærmest at versene ikke passer inn fordi de har en annen tendens enn evangeliet selv. Da har man allerede svart på spørsmålet, for hva om versene var en del av evangeliet fra begynnelsen?
Spørsmålet lar seg ikke enkelt avgjøre med fornuftsgrunner. Det er leseren selv som må velge hvilken tekst som er det virkelige Lukasevangeliet.
--
Inspirasjonen til dette fikk jeg av siste samling i kurset om Lukasevangeliet med Halvor Moxnes, der vi leste denne teksten. – Se bidraget mitt om det samme spørsmålet i Marianne B. Kartzow (red.), Lukas – undring og utfordring, Verbum 2016. -- Bildet av Zacharias Dolendo (etter Karel van Mander I), Achenbach Foundation for Graphic Arts, San Francisco.