SPRÅK - 19. september 2014
Fra attisk til koiné - og tilbake
Det nye testamentet ble til innenfor et gresktalende område, og er i hovedsak skrevet på en lett forståelig koiné-gresk. En teolog som har lært koiné-gresk vil imidlertid ikke lett kunne lese en oldkirkelig forfatter som Eusebius (ca. 260-340). Hos Eusebius er vokabularet rikere, og setningene kan være lange og snirklete. Man føler at man har beveget seg inn i en annen språkverden, som er ulik Det nye testamentet. Hva er grunnen til det?
Svaret henger sammen med at den greske litterære kulturen var preget av en form for nostalgi. Athens litterære storhetstid på 400- 300-tallet før Kristus var et ideal som folk med litterær utdannelse strebet etter å etterligne. Det var attisk, dialekten i det gamle Athen, som ble betraktet som «godt språk» for en prosaforfatter. Dersom man ville skrive et helteepos eller et læredikt, fant man stilidealet i en ennå fjernere fortid: Da imiterte man Homer og Hesiod. I den greske litteraturen ble sjanger og språk oppfattet som en enhet. Skulle man skrive et litterært verk, burde man forfatte det i den gamle dialekten som sjangeren krevde.
Parallelt med den enklere koiné-gresken fortsatte derfor de med boklig utdannelse å skrive gresk etter gamle forbilder. Mesteparten av den ikke-kristne litteraturen vi har overlevert fra tiden etter Aleksander den stores død (323 f. Kr.), er derfor ikke skrevet på koiné-gresk. Også kristne forfattere skrev på det lærde språket bl.a. for å heve den nye religionens prestisje i de høyere samfunnslag. Det er derfor Eusebius språklig står så fjernt fra Det nye testamentet. Han skriver på et lærd, kunstig språk.
Et produkt av denne konservative tendensen er de antikke ordbøkene som gir råd om hvilke ord man bør bruke. Grammatikeren Phrynichus skrev et slikt verk i det 2. århundre etter Kristus der han kommenterer «nymotens» språkbruk:
Πτωμα επι νεκρου τιθεασιν οι νυν. οι δ αρχαιοι ουχ ουτως.
Folk nå til dags bruker ordet «ptoma» om et lik. Slik gjorde ikke de gamle. (Phrynichus, Ecloga)
Innenfor Det nye testamentet ser det ut som først og fremst Lukas har fulgt råd av denne typen (jf. «åtselet» i Matt 24:28/Luk 17:37 hvor Matteus har det folkelige ordet πτωμα, men Lukas har det finere σωμα). Det er imidlertid ikke riktig å si at Lukas skriver attisk. Han skriver en korrekt og gjennomarbeidet koiné-gresk. Det er først de senere kirkefedrene som tar skrittet fullt ut, og etterligner den attiske dialekten. Den greske litteraturen delte seg dermed i to parallelle veier: De lærde skrev attisk etter beste evne, mens andre fortsatte å skrive helgenbiografier og lignende på et mer folkelig språk. Denne dobbeltheten kom til å prege det greske språkets historie gjennom middelalderen og inn i nyere tid.