SPRÅK - 28. juni 2014
Hva er koiné?
Det nye testamentet er skrevet på koiné-gresk, som er navnet på en form for gresk som kom i bruk i tiden etter Aleksander den store (d. 323) og videre gjennom antikken.
Koiné betyr «felles». Navnet ble gitt til den språkformen som erstattet mangfoldet av greske dialekter som hadde eksistert tidligere. Koiné-gresk var i hovedsak basert på den dialekten som ble talt i Athen, men koiné-språket ble spredd over store områder som følge av Aleksanders erobringer. Det ble til et av datidens store verdensspråk, og ble talt blant annet i Lille-Asia, Egypt, Syria og Palestina (foruten i Hellas selvfølgelig). Koiné er utgangspunkt for moderne gresk. Fra antikken til i dag har det greske språket lånt ord fra andre omkringliggende språk (f. eks. latin, tyrkisk, og italiensk). Dette har ført til at vokabularet i stor grad er byttet ut. Samtidig har mange ord endret betydning. En som har lært koiné vil derfor ikke umiddelbart kunne forstå moderne gresk. Det er et eget studium.
Noen av de viktigste tekstene på koiné som er overlevert oss, er Det nye testamentet og Septuaginta (Det gamle testamente på gresk). Septuaginta har delvis et særegent språk fordi den er oversatt fra hebraisk. Ofte ser vi at den hebraiske teksten skinner gjennom den greske oversettelsen.
Koiné-gresk var det viktigste språket i den tidlige kirken, og dette gjelder ikke bare i nytestamentlig tid. I det andre århundre skrev en mann ved navn Hermas en åpenbaringsbok i Roma, kalt Hyrden, en bok som ble svært populær blant antikkens kristne. I sin greske språkhistorie beskriver Robert Browning Hyrden som «a monument of spoken Koiné». Denne påstanden kan selvfølgelig diskuteres, men Brownings uttrykk illustrerer at koiné er mer enn bare bibelske tekster; de mange dialogene hos Hermas er skrevet i et lett og ledig språk som nok har ligget veldig nær dagligspråket hos antikkens mennesker.