DET NYE TESTAMENTES OMVERDEN - 5. september 2014
Hva er Det nye testamentes omverden?
I de fleste innføringsbøker til Det nye testamentet finnes det et kapittel viet til «Det nye testamentes omverden». Dette kapittelet pleier å handle om ulike temaer, som for eksempel den romerske keiserkulten, romernes politikk i provinsene og jødedommen på Jesu tid. «Det nye testamentes omverden» er et svært vidt begrep: Det er den historiske, religionshistoriske, sosiale og politiske konteksten til Det nye testamentet. Det ligger i dette at denne «omverden» for oss i stor grad blir en verden av tekster, nemlig alle de tekstene som er kilder til kunnskap om nytestamentlig tid, eller som sjangermessig eller på annen måte kan belyse de nytestamentlige tekstene.
Det er naturlig at en innføringsbok tar opp dette stoffet, ettersom slik kunnskap er svært viktig for å forstå Det nye testamentet: Hva var for eksempel rollen til Det høye råd i Jerusalem, som ifølge evangelistene dømte Jesus til døden? Hvordan var forholdet mellom de jødiske og de romerske myndighetene på Jesu tid? Kunnskap om disse tingene kan være nødvendig for å forstå lidelseshistorien hos evangelistene. Likevel melder spørsmålet seg: Hvor skal vi trekke grensen for «Det nye testamentes omverden»? Hva er det viktig å kjenne til, og hva er mindre viktig? Her er noen få eksempler på det store mangfoldet av tekster, tradisjoner og fenomener som inngår i «Det nye testamentes omverden»:
Septuaginta. Jødenes hellige skrifter ble oversatt til gresk av egyptiske jøder i de siste århundrene før Kristus. Oversettelsen kalles «Septuaginta». Det er denne greske oversettelsen – og beslektede oversettelser som ligger svært nær den – som blir brukt når de nytestamentlige forfatterne siterer fra Det gamle testamentet. Septuaginta er en nøkkel for å forstå Det nye testamentes språk, siden mange av de nytestamentlige forfatterne ser ut til å ha vært dypt fortrolige med denne oversettelsen.
Gresk filosofi og retorikk. I 1910 ga den tyske nytestamentlige forskeren Rudolf Bultmann ut sin avhandling om Paulus og «den kynisk-stoiske diatribe», en populær sjanger der en filosof opptrer som en slags predikant. Bultmann så at stilen som Paulus brukte i sine brev hadde slående fellestrekk med denne sjangeren. Kunnskap om «diatriben» kan derfor hjelpe oss å forstå hvordan Paulus bygger opp argumentene sine, og hvilke litterære virkemidler han bruker. Bultmanns avhandling var et pionerarbeid som inspirerte mange senere bibelforskere.
Jødisk apokalyptikk. Det er ofte sagt at den første kristendommen var en «apokalyptisk» bevegelse. «Apokalyptikk» er et fenomen i religionshistorien som kjennetegnes ved at man deler verdenshistorien inn i epoker, og har en særlig interesse for dens ende. For å forstå hvor viktig apokalyptikk er for studiet av Det nye testamente, kan man lese Markusevangeliets kapittel 13. Dette kapittelet er en lang tale av Jesus om endetiden, nettopp kjennetegnet ved at verdenshistorien lar seg dele inn i epoker. Når apokalyptikken er så sentral for Det nye testamente, må det også være nyttig å kjenne til den antikke jødiske apokalyptikk (slik som f.eks. Henok-boken), dens stil og symbolverden.
Dette er noen få eksempler. Listen kan bli svært lang. Det interessante er at «Det nye testamentes omverden» ikke har noen klart definerte grenser, og at vi som studerer Det nye testamentet kan bli ført inn på nye områder som vi tidligere ikke har forstått er viktige. Skal vi studere Paulus som en jødisk apokalyptiker, som en gresk-hellenistisk folketaler eller som en kombinasjon av de to? Dermed bidrar vi selv til å forme vårt bilde av «Det nye testamentes omverden».