OVERLEVERING - 21. mai 2017
Hvem er «vi» i Apostelgjerningene?
Når vi leser Apostelgjerningene, møter vi en forteller som er «hevet over» historien han forteller oss. Han er en tilskuer, og ikke en deltaker. Men noen ganger brytes dette mønsteret, og forfatteren bruker «vi», slik som her: «De dro gjennom Frygia og Galatia... de dro ned til Troas… men etter at han hadde sett visjonen, forsøkte vi straks å reise over til Makedonia…» (16:6-10). «Vi» representerer en gruppe knyttet til Paulus, og som siden ledsager ham til Roma (27:1ff). Hva er meningen med å veksle mellom «de» og «vi»? Hvorfor bruker ikke forfatteren den samme stilen overalt?
Ifølge en tidlig overlevering ble Apostelgjerningene skrevet av evangelisten Lukas som ledsaget Paulus på sine reiser. I en tidlig prolog til verket omtales forfatteren slik: Αντιοχευς γαρ ουτος υπαρχων το γενος, ιατρος δε την επιστημην «For han var antiokener av ætt, og lege av fag» (Euthalius' prolog til Acta). Slik omtales han også av mange andre, slik som Eusebius.
En mulig forklaring på bruken av «vi» i Apostelgjerningene er derfor at forfatteren, Lukas, her vil formidle at han selv var med, slik vi også i dag kan bruke «vi» i en øyenvitneskildring. Når forfatteren bruker «vi» i skildringen av sjøreisen til Roma (kap 27-28), vil han simpelthen si oss at han selv var der. Dette er den mest nærliggende forklaringen.
En alternativ forklaring er at vekslingen mellom «de» og «vi» skyldes bruken av en kildetekst. De som antar dette tenker at vekslingen i stil viser at forfatteren av boka har latt kildens språk bli stående enkelte steder, uten å bytte ut det originale «vi». Forfatteren er da ikke Lukas selv. Han har bare brukt Lukas’ «reisedagbok». Svakheten med denne teorien er at teksten selv ikke antyder dette på noen måte.
Spørsmålet om bruken av «vi» i boka må også ta hensyn til at «vi» i overleveringen dukker opp også i 11:28, et sted der våre norske bibelutgaver utelater «vi» fordi utgiverne tenker at det ikke er opprinnelig. Teksten skildrer hvordan profeter kommer fra Jerusalem til forsamlingen i Antiokia, der også Paulus oppholdt seg. I den såkalt vestlige teksten til Apostelgjerningene heter det her:
ην δε πολλη αγαλλιασις συνεστραμμενων δε ημων εφη εις εξ αυτων ονοματι Αγαβος σημαινων δια του πνευματος λιμον μεγαλην εσεσθαι εφ ολην την οικουμενην
«Det var stor jubel. Da vi hadde kommet sammen, sa en av dem ved navn Agabos – idet han åpenbarte ting gjennom Ånden – at det skulle bli en stor hungersnød over hele verden…» (Apg 11:28).
Dette er det første stedet i boka der «vi» forekommer. De andre manuskriptene forteller om den samme hendelsen, men gjør det i «de»-form, ikke i «vi»-form. Den første gang forfatteren bruker «vi» kan altså være i skildringen av forsamlingen i Antiokia. Dette samsvarer med den oldkirkelige tradisjonen om at forfatteren av Apostelgjerningene var fra denne byen. Tekstoverleveringen er usikker, men det er grunn til å tro at den «vestlige» teksten her er opprinnelig: «Vi»-stilen bryter med den ellers vanlige «de»-stilen, og det er vanskelig å forstå hvorfor en skriver nettopp her skulle ha endret, og skapt et «vi» som ikke stod der tidligere.
Den vestlige teksten til Apostelgjerningene knytter derfor «vi» nærmere til Antiokia, men hva betyr det for spørsmålet om hvem forfatteren var? Svaret avhenger av hvilket lag i teksten man mener «vi» befinner seg; om det er forfatteren som skriver om seg selv, eller om det er kilden han har brukt.
----
Den vestlige teksten finnes blant annet i Codex Bezae, et tospråklig håndskrift skrevet på gresk og latin. Det inneholder de fire evangeliene, Apostelgjerningene og noen avsnitt fra De katolske brev. Det er ingen enighet om hvor det ble skrevet. Det dateres vanligvis til det femte århundre. Håndskriftet befinner seg nå i Cambridge.-- Bildet av John Evelyn (1649), med innskriften: Tres tabernae sive Appii forum, celebre illud in sacris litteris. Acts 28. (De tre butikker eller Appius' torg, stedet som er velkjent fra Den hellige skrift. Apostelgjerningene 28).