FORTOLKNING - 29. august 2014
Hvem sier hva?
I en moderne bok markeres det tydelig hva personer i boka i sier. Dette skjer ved bruk av kolon, tankestrek, anførselstegn, eller lignende. Vi er aldri i tvil om når en person avslutter sin tale, og når en annen begynner. Slik står det nå i norske bibeloversettelser:
Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» (Joh 1:38)
Her blir hvert av utsagnene introdusert av ett utsagnsverb, «sa» eller «svarte». Mange steder i Bibelen finner vi imidlertid en dobbel introduksjon til den direkte talen, slik som her:
Og Jesus svarte og sa til ham: «Salig er du, Simon Bar Jona!» (Matt 16:17)
Denne introduksjonen er så vanlig at vi nesten oppfatter «han svarte og sa» som en fast formel i det norske bibelspråket. Noen steder er det til og med en trippel introduksjon:
Johannes vitner om ham og roper, idet han sier: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, fordi han var før meg». (Joh 1:15)
Når vi går til andre antikke kilder, møter vi lignende fenomen. Homer har for eksempel en egen formel for å uttrykke at Odyssevs svarer. Denne formelen opptar en hel verslinje:
Og den rådsnare Odyssevs svarte ham og sa (Odysseen, 7.207)
Og den rådsnare Odyssevs svarte henne og sa (Odysseen, 7.240)
Hva er bakgrunnen for denne omstendelige skrivemåten? En mulig forklaring er at de antikke manuskriptene opprinnelig ikke markerte hva som var direkte tale, slik som vi gjør i våre bøker. Den antikke skriften brukte i det hele tatt få tegn i tillegg til bokstavene, og disse tegnene kom i bruk forholdsvis sent. Derfor kan vi tenke at mye av det som vi vil uttrykke med anførselstegn og lignende, i antikken ble uttrykt med ord i selve teksten. Når det står to utsagnsverb, vil leseren ikke være i tvil om at den direkte talen nå begynner. En slik metode vil også fungere godt når teksten leses høyt for andre, noe som var en vanlig praksis i oldtiden.
I tillegg til dette kan man tenke seg andre årsaker til fenomenet. Det var i antikken en sterk tradisjon for å klassifisere all slags tale og sjangerbestemme den. Et godt eksempel på denne tradisjonen er håndboken som går under navnet Rhetorica ad Herennium fra det første århundre før Kristus. Det er mulig å tenke på setninger som introduserer direkte tale som slike sjangerbestemmelser i miniatyr: Leseren får ikke bare vite hvem som taler, men leseren får også vite hvilken sjanger utsagnet tilhører. Det ser ut som evangelisten Johannes gjør nettopp dette i sitt evangelium når han sier at Døperen «vitner», «roper» og «sier».