OVERLEVERING - 5. april 2015
Hvor slutter setningen?
Når vi leser en tekst, danner vi oss intuitivt et bilde av hvordan teksten er bygget opp. Vi setter ordene sammen til setninger, og forstår hvordan setningene forholder seg til hverandre. En del av denne prosessen er at vi forstår hvor setningene begynner og hvor de slutter. Til dette blir vi hjulpet av tegn i teksten, slik som komma og punktum. Tegnene er med å organisere teksten for oss. Disse tegnene ble også brukt i oldtiden, men de ble ikke brukt gjennomgående. I stor grad ble tekstene forsynt med komma og punktum av senere avskrivere: Grammatikeren og bibelkommentatoren Euthalius (4/5. århundre) sier at han var den første som delte inn de nytestamentlige apostelskriftene i meningsenheter, muligens ved hjelp av tegn. Sannsynligvis hadde heller ikke de opprinnelige evangeliemanuskriptene noen gjennomført tegnsetting. Detaljene omkring dette kjenner vi ikke. Dette tekniske aspektet når det gjelder overleveringen av litteratur fra oldtiden er nyttig å kjenne til fordi inndelingen av teksten har konsekvenser for hvordan vi skal oversette den: Enkelte steder er det nemlig ikke klart hvor en setning slutter og en ny begynner. Hvordan skal vi forholde oss til disse tekststedene? Vi skal her se på et eksempel fra Johannesevangeliet, som vi først gjengir uten tegnsetting:
παντα δι αυτου εγενετο και χωρις αυτου εγενετο ουδε εν ο γεγονεν εν αυτω ζωη ην και η ζωη ην το φως των ανθρωπων (Joh 1:3-4)
Denne teksten kan analyseres på to måter, avhengig av hvordan vi plasserer relativsetningen ο γεγονεν «som er blitt til». Vi kan se nærmere på de to mulighetene:
(I)
Alt ble til ved Ham,
og uten Ham ble ingenting til av det som er blitt til (ο γεγονεν).
I Ham var liv,
og livet var menneskenes lys.(II)
Alt ble til ved Ham,
og uten Ham ble ingenting til.
Det som er blitt til (ο γεγονεν) i Ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Vi ser at de to tolkningene er svært ulike, selv om de er basert på den samme greske ordlyden. Hvilke kriterier skal vi bruke for å dele inn teksten riktig? De greske manuskriptene og de gamle oversettelsene peker i ulike retninger. Det mest interessante for oss i denne sammenhengen er å se på hvordan man kan argumentere på grunnlag av teksten selv.
I oversettelsen ovenfor har jeg allerede signalisert hvilken løsning jeg velger. Sekvensen «er blitt til» - «var» i (II) er vanskelig å akseptere. De to verbformene går ikke godt sammen; den ene peker mot nåtiden, den andre mot fortiden. Ved å oversette slik, har man nærmest redusert (II) til det absurde, og bare (I) gjenstår som et reelt alternativ.
Vi må imidlertid stanse opp her, og diskutere ulike oversettelser av verbformene. Oversettelsen av imperfektumformen «var» står fast, mens oversettelsen av perfektumformen γεγονεν er mer åpen. Den kan gjengis både med «er blitt til» og med «ble til». Disse to mulighetene ligger i den greske perfektums natur: Perfektum viser på gresk til en handling som fant sted i fortiden, men som virker inn i nåtiden. På norsk kjenner vi en lignende bruk av perfektum når vi for eksempel sier «jeg har kjent ham i ti år». Da er den underliggende tanken: «Og jeg kjenner ham fortsatt». Vi kan derfor si at en gresk perfektum, slik som en norsk perfektum, inneholder både en fortidsdimensjon og en nåtidsdimensjon. Noen steder ligger vekten på fortidsdimensjonen, og perfektum opptrer som en ren fortidsform (jf. πεπρακεν «han solgte», og ikke «han har solgt», Matt 13:46).
Dersom vekten ligger på fortidsdimensjonen ved perfektum i Joh 1:3, kan vi oversette
Det som ble til (ο γεγονεν) i Ham, var (ην) liv
Da er problemet løst, siden begge verbformene nå oppfattes som rene fortidsformer. Det er ikke lenger noen unaturlig overgang mellom «er blitt til» og «var». Er det mulig å forsvare tolkning (II) på denne måten?
Jeg tror ikke tolkningen lar seg forsvare dersom vi ser på språkbruken i det samme verset: Johannes veksler i dette verset mellom den vanlige fortidsformen aorist (εγενετο) og perfektum (γεγονεν) av det samme verbet. Overgangen fra aorist til perfektum blir umotivert dersom vi skal tro at aoristformen og perfektumformen for ham betyr det samme. Det er mer sannsynlig at Johannes ønsker å formidle ideen som den greske perfektum normalt inneholder. Denne ideen er som vi så at handlingen fant sted i fortiden, men har en vedvarende virkning. Jeg vil derfor opprettholde oversettelsen «er blitt til». Denne oversettelsen får fram tanken om en virkning inn i nåtiden.
Sekvensen perfektum-imperfektum taler altså mot inndelingen i tolkning (II). Denne sekvensen tyder på at det er et skille i teksten her, og at vi derfor bør sette et punktum etter γεγονεν, slik som i tolkning (I).
Dersom vi anser tolkning (I) som den opprinnelige, er relativsetningen ο γεγονεν bare en understrekning av det som sies tidligere i verset: Ingenting ble til uten Ordet – ingenting av det som er blitt til. Den greske uttrykksformen er knapp: Strengt tatt sier grunnteksten bare «uten Ham ble ingenting til som er blitt til». For å få setningen til å flyte bedre på norsk utfyller vi den ved å si «uten Ham ble ingenting til av det som er blitt til».
Vi kan nå vende tilbake til problemstillingen vi begynte med, nemlig hvordan vi skal forholde oss til en tekst der overleveringen opererer med ulike inndelinger. Vi ser at det er mulig å finne markører i selve teksten som vi kan basere oss på, og som erstatter tegnene. I dette tilfelle fikk vi hjelp av bruken av ulike verbformer. Det er derfor ikke slik at den manglende tegnsettingen gjør at tolkningen vår blir vilkårlig. Leseren i antikken hadde en følelse for språket som gjorde oppgaven enklere, men vi kan med de ressursene vi har også danne oss et bilde av tekstens struktur.
I enkelte håndskrifter (slik som i Codex Sinaiticus) er verbet «var» erstattet med «er», slik at vi kan oversette «det som er blitt til i Ham er liv». Dette kan oppfattes som en variant av tolkning (II), men med presens i stedet for imperfektum. Denne varianten kan vise at man så problemet med sekvensen perfektum-imperfektum som tolkning (II) fører med seg, og at man forsøkte å skape en bedre tekst med å skrive om setningen til nåtid. Erasmus valgte en oversettelse som ligger nær tolkning (I) ovenfor. Denne finner vi også i King James Version. For en oversikt over de ulike tekstvitnene, se for eksempel Bruce Metzger, A Textual Commentary on the Greek New Testament.