methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

OVERLEVERING - 21. februar 2015
Δια τι; «Hvorfor?» - en gammel innledning til Paulusbrevene

I mange manuskripter til Paulusbrevene befinner det seg en kort tekst som forskerne pleier å vise til med dens åpningsord (δια τι «hvorfor?»). Denne teksten er ikke en del av den opprinnelige bibelteksten, men tilhører det store materiale av «hjelpetekster» som skal veilede leseren. Ingen vet hvor eller når den ble skrevet. Den har heller ingen fast plass i manuskriptene; den flyter så å si omkring i håndskrifttradisjonen for seg selv. Mange skrivere har likevel funnet det for godt å la den ledsage Paulusbrevene, og det må være fordi de mente at den var verdt å formidle videre. Hva er budskapet i denne teksten? Her er den (gjengitt etter von Soden, Schriften des NT, I, i, 663):

Δια τι Παυλου επιστολαι δεκατεσσαρες λεγονται; επειδη ταυτας ο αποστολος ιδια επιστελλει και δια τουτων, ους μεν ηδη εωρακεν και εδιδαξεν, υπομιμνησκει και διορθουται, ους δε μη εωρακεν, σπουδαζει κατηχειν και διδασκειν ως εστιν απ αυτων τον εντυγχανοντα καταμαθειν.

Hvorfor kalles de «De fjorten Paulusbrevene»? Fordi apostelen skriver dem med sin egen hånd. De som han allerede har sett og undervist – dem rettleder og påminner han gjennom disse brevene. De som han ikke har sett – dem ivrer han etter å lære opp og undervise, slik at det er mulig for leseren å bli fullstendig utdannet av dem.

Den anonyme forfatteren stiller først spørsmålet «hvorfor?», et spørsmål som han selv besvarer. Svaret lyder for oss nesten banalt; de kalles «Paulusbrevene» fordi Paulus selv skrev dem. Her følger forfatteren en vanlig skikk i antikken: Man skulle alltid begynne med å forklare bokas navn. Den romerske kommentator Servius (4. årh. e. Kr.) redegjør for denne regelen i innledningen til sin Vergil-kommentar.

Den anonyme forfatteren stanser imidlertid ikke her. Han går videre med å dele inn Paulusbrevene i to grupper: Brev som Paulus skriver til dem han «allerede har sett», og brev han skriver til dem han «ikke har sett». Selv om dette også er en meget enkel inndeling, så viser forfatteren at han har en god innsikt i hvordan brev fungerer; vi skriver helt ulike brev til dem vi har en relasjon til enn til dem vi «ikke har sett». Dersom vi skriver til kjente, er brevet en del av større relasjon. Vi kan forutsette mange ting kjent, som både vi og mottakeren vet. Dersom vi skriver til ukjente, blir brevet i større grad stående alene og må tale for seg selv. Den anonyme forfatteren baserer seg på denne enkle sannheten, og kommer til at Paulus gjør ulike ting overfor de to gruppene av mottakere: Den første gruppen blir rettledet og minnet om hva de har lært. Den andre gruppen får den grunnleggende undervisningen. Forfatteren trekker den interessante slutningen at det er nettopp denne store bredden i Paulusbrevene som gjør at de kan gi leseren en fullstendig utdannelse. Leseren kan gå til Paulusbrevene og bli utdannet av ham, uavhengig av om de føler at de kjenner Paulus eller ikke.

Selv om teksten vår ikke har noen fast plass i manuskriptene, er det rimelig å tro at den en gang har fungert som en innledning til samlingen med Paulusbrev. Tekstens budskap er ikke først og fremst å forklare navnet på brevsamlingen, men å forklare hvorfor Paulusbrevene er nyttige å lese.

 

Tilbake til blogg

Hjem