methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

FORTOLKNING - 26. april 2015
«I Faderens favn»

paternitas

Prologen til Johannesevangeliet fremstår som en sammenhengende, avrundet komposisjon. Den begynner med å beskrive forholdet mellom Gud og Ordet (1:1-2), og vender til slutt tilbake til det samme temaet:

θεον ουδεις εωρακεν πωποτε ο μονογενης υιος
ο ων εις τον κολπον του πατρος εκεινος εξηγησατο (Joh 1:18)

Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn,
Han som er (ο ων) i Faderens favn, Han har forklart.

En ny tanke har kommet til i forhold til prologens begynnelse, nemlig at Sønnen, i kraft av sitt forhold til Faderen, er den som «har forklart» (εξηγησατο). I oversettelsen over føler vi at det mangler noe for at setningen skal flyte godt på norsk. Flere oversettelser legger her til noe for at teksten skal bli mer fullstendig. King James Version har: «he hath declared him». På grunnlag av den foregående setningen er dette tillegget berettiget. Det må være Gud som er objektet til verbet «har forklart».

Det er flere spørsmål knyttet til tolkningen av dette verset. Et av spørsmålene gjelder tidsreferansen i setningen «Han som er i Faderens favn».

Når vi i oversettelsen over sier «Han som er i Faderens favn», forsøker vi å gjengi det greske ο ων εις τον κολπον του πατρος. Den greske verbformen er her ων, som er presens partisipp av verbet «å være». Formen svarer til den norske partisippformen «værende». Foran partisippet står den bestemte artikkelen ο. Vi gjengir en slik partisippkonstruksjon på norsk med en relativsetning («Han som er»). På gresk kan partisippformen av dette verbet bare settes i to «tider», presens og futurum. Jeg setter «tider» i anførselstegn for å få frem at forholdet mellom «tiden» til en gresk verbform og den virkelige tiden den viser til er komplekst: Det er på gresk ikke et en til en-forhold mellom verbformen og den virkelige tiden. Futurumformen viser til fremtiden, men presensformen viser ikke nødvendigvis til nåtiden. Presensformen kan også vise til fortiden. Vi kan sammenfatte det slik:

Presens partisipp: ο ων «han som er» / «han som var»
Futurum partisipp: ο εσομενος «han som vil være»

Vi ser at fortidsformen av partisippet bare mangler på overflaten. Man kompenserer for mangelen ved å bruke presensformen også med fortidsbetydning dersom sammenhengen krever det. La oss nå vende tilbake til Johannesprologen og oversette partisippformen som en fortidsform:

Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn,
Han som var (ο ων) i Faderens favn, Han har forklart.

Ifølge denne oversettelsen vil Johannes her ikke fremheve at Sønnen er i Faderens favn nå. I stedet vil han fremheve at Sønnen var i Faderens favn før han kom til verden.

Det er vanskelig å velge mellom de to oversettelsene. Begge kan fungere innenfor Johannesevangeliets komposisjon. Dersom vi oversetter «Han som er», peker setningen fremover, til en del av historien som ikke er direkte fortalt i evangeliet. En slik foregripelse av historien er absolutt tenkelig (jf. forutsigelsen i 16:28, «igjen forlater jeg verden og går til Faderen»).  Dersom vi oversetter «Han som var», vil setningen derimot peke bakover, mot den evigheten som ligger forut for evangeliets handling (1:1-2). Selv mener jeg at det siste alternativet er mest sannsynlig, fordi det er den oversettelsen som skaper best sammenheng i verset som helhet. Denne oversettelsen antyder at Sønnen kunne forklare Faderen fordi han hadde vært i Faderens favn, og derfor kjente Ham bedre enn noen.

-----------------

Den tyske teologen Johann Albrecht Bengel argumenterte for oversettelsen «Han som var i Faderens favn», og understreket at partisippet kan representere en imperfektumform. Bengels kommentar til Det nye testamentet, kalt Gnomon, ble først utgitt i 1742. Denne kommentaren har filologiske innsikter som er like interessante i dag som da boka ble skrevet. Det er også interessant at Bengel selv forkastet tanken om at vers 1-18 er en «prolog» til evangeliet, og i stedet hevdet at selve evangeliets handling begynner i 1:1.
Ovenfor har jeg ikke kommentert at ordene «den enbårne Sønn» er en av flere tekstvarianter. Jeg har gjengitt den såkalte koine-teksten, som har «Den enbårne sønn».

 

 

Tilbake til blogg

Hjem