methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

OVERLEVERING - 19. april 2015
Johannes og jomfrufødselen

bebudelsen

Fra Matteus og Lukas kjenner vi fortellingen om hvordan Jesus ble født av Maria mens hun fremdeles var jomfru. Det blir ofte sagt at jomfrufødselen ikke nevnes av evangelisten Johannes. Ikke alle er enige i dette, for ifølge noen manuskripter til Johannesevangeliet ser det ut som Johannes viser til denne tradisjonen. Dette skal vi nå se nærmere på.

Først ser vi på hvordan den aktuelle teksten fra Johannesevangeliet ser ut på gresk. Dette er et naturlig sted å begynne, siden dette er språket evangeliet opprinnelig ble skrevet på. Her handler teksten ikke om jomfrufødselen:

οσοι δε ελαβον αυτον, εδωκεν αυτοις εξουσιαν τεκνα θεου γενεσθαι, τοις πιστευουσιν εις το ονομα αυτου, οι ουκ εξ αιματων ουδε εκ θεληματος σαρκος ουδε εκ θεληματος ανδρος αλλ εκ θεου εγεννηθησαν (Joh 1:12-13).

Men de som tok i mot ham – dem ga han mulighet til å bli Guds barn, de som tror på hans navn, de som ikke ble født (εγεννηθησαν) av blod, og ikke av kjødets vilje og ikke av en manns vilje, men av Gud.

Den greske teksten ovenfor ligger til grunn for nesten alle moderne oversettelser. Disse oversettelsene er basert på greske manuskripter og ingenting annet. Dette er et valg som vi i dag nærmest tar for gitt. Det kan imidlertid ha noe for seg å se på de gamle oversettelsene også. Oversettelser fra antikken kan nemlig være basert på greske tekster som nå er tapt.

Innenfor den eldste latinske tradisjonen finnes det en annen variant av denne teksten. Her står verbet «ble født» i entall: natus est. Dette fører til at subjektet for verbet ikke lenger er «de», men «han». Også innenfor den syriske overleveringen finnes det spor av denne varianten. Den greske teksten som kan ha ligget til grunn for disse oversettelsene finnes ikke i noe kjent manuskript. Den kan rekonstrueres slik:

οσοι δε ελαβον αυτον, εδωκεν αυτοις εξουσιαν τεκνα θεου γενεσθαι, τοις πιστευουσιν εις το ονομα αυτου, ος ουκ εξ αιματων ουδε εκ θεληματος σαρκος ουδε εκ θεληματος ανδρος αλλ εκ θεου εγεννηθη (Joh 1:12-13)

Men de som tok i mot ham – dem ga han mulighet til å bli Guds barn, de som tror på hans navn, Han som ikke ble født (εγεννηθη) av blod, og ikke av kjødets vilje og ikke av en manns vilje, men av Gud.

Vi ser at entallsformen fører til at setningskonstruksjonen blir annerledes, men likevel grammatisk mulig. Den siste setningen peker nå tilbake på «hans», og ikke på «de». Nå handler den siste setningen ikke lenger om de troende, men om Jesus. Den ser ut til å vise til jomfrufødselen med ordene «ikke av en manns vilje, men av Gud».

Hvordan skal vi vurdere de ulike overleveringene av denne teksten? Vi kan tenke oss to ulike scenarier som beskriver tekstens historie:

(1) Flertallsformen av verbet «ble født» (εγεννηθησαν) er den opprinnelige, den som Johannes skrev i sitt evangelium, og det er derfor den finnes i alle de greske manuskriptene. Entallsformen er en senere utvikling, og er først og fremst knyttet til den latinske og den syriske oversettelsen. Entallsformen kan ha oppstått innenfor flere tradisjoner uten at det trenger å være noen sammenheng mellom disse tradisjonene.

(2) Entallsformen av verbet «ble født» (εγεννηθη) er den opprinnelige, men den ble innenfor den greske overleveringen tidlig erstattet av flertallsformen. Dette må ha skjedd på et så tidlig stadium at entallsformen døde ut innenfor den greske overleveringen. De oversettelsene som har entallsformen vitner derfor om en gresk tekstform som er gått tapt.

Majoriteten av bibelforskere vil foretrekke det første scenariet, fordi de finner det usannsynlig at entallsformen skulle ha forsvunnet helt fra den greske overleveringen dersom den var opprinnelig. De finner det mer sannsynlig at det første scenariet svarer til det som faktisk skjedde. Det ligger noe paradoksalt i at den greske overleveringen skulle ha mistet noe som oversettelsene har bevart.

Likevel er det vanskelig å trekke noen slutninger: Overleveringen på originalspråket trenger ikke alltid å ha bevart den opprinnelige teksten. Dette kjenner vi eksempler på fra overleveringen av Det gamle testamentet. Her hender det at gamle oversettelser, slik som Septuaginta, har bevart en mer opprinnelig tekstform. Den opprinnelige lesemåten er ikke knyttet til noe bestemt språk, det er innholdet i tekstvarianten som er avgjørende.

-------------------

Entallsformen finnes i det gammellatinske Codex Veronensis (5. århundre). Tertullian (ca. 160-220) kjente den imidlertid også, og forsvarte den som den opprinnelige teksten (De carne Christi, 19, 1-2). Det finnes også en annen variasjon innenfor den greske tradisjonen, og det er vekslingen mellom εγεννηθησαν og εγενηθησαν. Jeg har valgt å se bort fra den her, siden disse verbformene ligger svært nær hverandre i betydning. Den første varianten er av verbet γενναω «føde, frembringe», den andre av verbet γινομαι «bli til». Et eksempel på at en oversettelse kan ha en mer opprinnelig tekstform enn manuskripter på originalspråket finner vi i fortellingen om Kain og Abel; de fleste gamle oversettelsene har bevart Kains oppfordring om å gå ut på sletten (Gen 4:8), en setning som ikke forekommer i hebraiske teksten.

Bildet er av Stefan Lochner (15. årh.) fra De hellige tre kongers alter i Kølnerdomen, via Wikimedia Commons.

 

 

Tilbake til blogg

Hjem