methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

DET NYE TESTAMENTES OMVERDEN - 20. desember 2014
Korset i slavespråket

Når vi leser Det nye testamentet, møter vi ordet «kors», σταυρος, hovedsakelig i forbindelse med Jesu død. I Johannesevangeliet leser vi at Jesus selv bar sitt kors til Golgata (Joh  19:16). Jesus sier også at det å følge ham, betyr at man selv må «ta opp sitt kors». Vi kan forstå mer om hvilke assosiasjoner ordet «kors» kunne vekke hos en antikk leser ved å se på en kilde fra en helt annen sfære enn Det nye testamentet, nemlig den romerske komediedikteren Plautus. Han skrev sine mest kjente stykker omkring 200 før Kristus.

Plautus skrev sine komedier på latin, etter greske forbilder. Tyve av hans skuespill er så godt som fullstendig bevart. Den typiske helten hos Plautus er «den slu slaven», og stykkets handling er gjerne bygget opp omkring renkespillet som denne slaven setter i gang. Stykkene inneholder derfor mye dialog mellom den slu slaven og hans medslaver, samt andre personer fra Roms underverden som opptrer i dramaet. Dialogen er skrevet på versemål, og er derfor ikke en realistisk gjengivelse av talespråket slik det var på Plautus sin tid. Den kan imidlertid inneholde autentiske elementer, på samme måte som språket som tales på teaterscenen i vår tid ikke er helt ulikt vårt eget dagligspråk.

Et interessant trekk ved denne dialogen er hvor ofte ordet «kors» brukes i forbindelse med utskjellinger. Et vanlig uttrykk er in malam crucem abire – «å gå avsted til det onde kors» (Pseudolus, vers 839). I imperativ er dette en sterk utskjelling, noe man sier når man virkelig ikke ønsker denne personen noe godt. På engelsk pleier man å gjengi abi in malam crucem med «go to the devil!». «The devil» er fjernt fra Plautus’ tankeverden, men likevel treffer kanskje denne oversettelsen godt tonen, dersom man har folkefantasiens «djevel» og «helvetes pinsel» i tankene. Det er sannsynlig at denne talemåten reflekterer et autentisk uttrykk fra det latinske talespråket i antikken.

Grunnen til at «korset» brukes i utskjellinger henger sammen med at døden på korset var ansett både som den mest grusomme og mest nedverdigende død. Dette var en straff som etter romersk lov opprinnelig var forbeholdt slaver. Forbindelsen mellom korsstraffen og slavestatusen kommer frem også frem hos Plautus, som lar en slave si følgende når han trues med straff:

Noli minitari: scio crucem futuram mihi sepulcrum. Ibi mei maiores sunt siti; pater, avos, proavos, abavos. (Miles Gloriosus, vers 372-373)

Kom ikke med trusler: Jeg vet at korset vil bli min grav. Der ble mine forfedre anbrakt; far, bestefar, oldefar, tippoldefar.

Tanken om korset som slavens «familiegrav» var absurd for et romersk publikum, ettersom en slave fra et rettslig synspunkt per definisjon ikke hadde noen far.

Det kan imidlertid også finnes referanser til korsstraffen uten at ordet «kors» blir brukt. Et uttrykk hos Plautus som svarer til in malam crucem abire, «å gå avsted til det onde kors», er ire dierectus. Ut fra hvordan dette uttrykket brukes i dramaene, forstår vi at det må ha en lignende betydning; det er også en sterk utskjelling. Uttrykkets opprinnelse er usikker. Det er blitt beskrevet som en kunstig sammenstilling av directus «rettet ut» og erectus «løftet opp». Filologen Wallace M. Lindsay gjengir uttrykket slik:

Go and hang yourself up in spread-eagle fashion!

Dette er i så fall nok et eksempel på referanser til korset i verbale utskjellinger. Den tyske filologen Hofmann beskriver uttrykket som «en burlesk nydannelse i slavespråket» («eine burleske Bildung der Sklavensprache»). Om dette er virkelig «slavespråk» eller ikke, har mindre betydning. Det at uttrykket blir brukt mange ganger i Plautus’ populære skuespill, viser hvilken plass korsstraffen hadde i folks bevissthet.

Vi vender tilbake til Det nye testamentets bruk av ordet «kors». Det kan være interessant å lese den nytestamentlige teksten med de antikke talemåtene som kontekst. En slik lesning kan kaste nytt lys på ordene i Hebreerbrevet om at Jesus tok på seg korsdøden og ikke brød seg om «skammen» (αισχυνη, Heb 12:2), og også evangeliets ord om at folk som sto ved korset «spottet» (ωνειδιζον) Jesus. Å dø på et kors var knyttet til sterk skam. Dette kan gi oss et annet perspektiv på de kjente ordene:

οστις θελει οπισω μου ακολουθειν, απαρνησασθω εαυτον και αρατω τον σταυρον αυτου και ακολουθειτω μοι (Mark 8:34)

Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.

Her brukes selvfølgelig ikke korset som del av en utskjelling, men viser til en handling som Jesus oppfordrer disiplene til å etterligne. Men måten det ble oppfattet på, kan ha vært langt mer dramatisk enn vi tenderer til å tenke i dag.

Gjennom århundrene kan ord, uttrykk og symboler endre mening; opprinnelige betydninger og assosiasjoner kan gå tapt, og nye kan komme til. Dette gjelder også Bibelens språk og symbolikk. Vi har her sett på et aspekt ved ordet kors. Over nyttår kommer en film som ser nærmere på dette ordet: Hva tenkte folk i antikken når de hørte ordet kors? Filmen ser på ordets etymologi og praksisen med korsfestelse i antikken. Link legges ut på oversattbetyrdet.no under «Filmer»!

En fin innføring i den romerske komedien er Kenneth McLeish, Roman Comedy (Bristol, 2005). Se ellers Mason Hammond et al, Miles Gloriosus (Harvard, 1970) og P. J. Enk, Plauti Mercator (Leyden, 1932).

 

 

Tilbake til blogg

Hjem