methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 9. mars 2015
Leksjon 11: Flere øvelser. Metoden.

Vi går videre med noen øvelsessetninger. Vi har nå gått gjennom et stort antall verbformer, og ventet med de øvrige ordklassene. Grunnen til det er at verbet er den absolutt største utfordringen. Mestrer man verbene, vil det andre komme lett. Vi vil i fortsettelsen gjøre setningene lenger, og bygge dem ut med ord fra alle ordklassene. I disse siste øvelsessetningene tar vi med noen egennavn (Jesus, Maria og Simon) i subjektsform (nominativ) og objektsform (akkusativ). Det er bruken av disse to kasus, nominativ og akkusativ, som gjør det mulig i gresk å skille subjektet fra objektet. For noen vanlige egennavn ser formene slik ut:

Nominativ (subjektsform):      ο Ιησους          η Μαρια          ο Σιμων
Akkusativ (objektsform):        τον Ιησουν       την Μαριαν     τον Σιμωνα

Navnene er ført opp med den bestemte artikkelen. Den ser vi bort fra i oversettelsen. Arbeidet foregår i tre trinn:

(1) Formbestemmelse. For enhver oversettelse fra gresk til norsk må alle ordene formbestemmes. For verbet vil det si at man bestemmer dets person, tall, tempus, modus og diatese. Så bestemmer man de andre leddene. I denne øvelsen vil det si å bestemme navnene som nominativ eller akkusativ. Det kan lønne seg å skrive formbestemmelsen på ett bestemt sted. Mange skriver den under det enkelte ordet.

(2) Setningsanalyse. På basis av formbestemmelsen (1) lager man en analyse av setningen. Denne analysen bruker betegnelsene for setningsledd fra leksjon 3. Grunnlaget for setningsanalysen er samsvarsregelen: Subjektet og verbalet må samsvare i person og tall. Denne regelen vil (sammen med kasusbruken) fortelle oss hvem subjektet er. Det kan lønne seg å skrive setningsanalysen ett bestemt sted. Det naturlige kan være over ordet. Den viktigste grunnen til at setningsanalysen må gjennomføres så grundig er at gresk ikke legger særlig vekt på ordstillingen. Det er ikke ordets plassering i setningen, men ordets form som er avgjørende.

(3) Oversettelse. På basis av setningsanalysen (2) lager man en oversettelse. Dersom man oversetter til norsk, vil det normalt si å plassere leddene i rekkefølgen subjekt + verbal + objekt, siden det er den naturlige rekkefølgen i norsk.

Vi forsøker med et eksempel:

(1) Formbestemmelsen. La oss si vi møter setningen τον Ιησουν ζητειτε. Vi begynner med formbestemmelsen. Først verbet. Det er ζητειτε. Vi finner at det kan være enten 2 person flertall presens indikativ aktiv eller 2 person flertall presens imperativ aktiv. Det forutsetter et subjekt ’dere’ (2 person flertall), som ikke står i gresken. Vi formbestemmer så τον Ιησουν, og finner at det er akkusativ, altså objektsform.

(2) Setningsanalysen. Vi beveger oss så til setningsanalysen. ζητειτε er verbalet, siden det er det eneste verbet i setningen. Vi skriver en V over det. Subjektet = ’dere’ (2 person flertall). ’Dere’ står ikke skrevet i gresken, men verbets form gir oss det ordet. For å gjøre det tydelig kan det lønne seg i notatene å skrive ordet ’dere’ på norsk ved siden av verbet og så skrive en S over ordet ’dere’. τον Ιησουν bestemte vi som akkusativ og objektsform. Det er dermed objekt. Vi skriver en O over det.

(3) Oversettelsen. Vi kan så oversette setningen. Kanskje det er først her vi slår opp i ordboka for å finne ut hva verbet ζητειτε betyr. Man kan godt formbestemme verbet og lage setningsanalyse uten å kjenne betydningen av det. Men i denne siste fasen må vi finne ut hva det betyr. Her hjelper det oss at vi ser at det er et kontraksjonsverb (fordi vi gjenkjenner endelsen). Dermed vet vi at vi skal slå opp på ζητεω i ordboka. Like viktig som å finne ut hva selve verbet betyr i ordboka er det å finne ut hva verbets form betyr. Vi har allerede utledet en hel del av det, nemlig subjektet. Vi fant ut at det forutsatte ’dere’. Men vi må nå stille spørsmålet hva det betyr at verbet er presens, indikativ (eller imperativ) og aktiv. Her har vi et tilleggsproblem ved at verbet kan være to ulike former. Dersom vi tenker oss at det er indikativ, vil det ha en nøytral betydning. Vi kan stokke ordene etter rekkefølgen S V O, og vi får ’dere søker Jesus’. Dersom verbet er imperativ, vil betydningen bli ’søk Jesus!’. Dersom vi ikke klarer å avgjøre det ut fra sammenhengen, må vi til slutt velge en løsning. Men hvis vi hadde sammenhengen (oppstandelseshistorien i Markus 16), ville vi kanskje landet på det første alternativet.

Legg merke til hvordan denne måten å arbeide på innebærer en bevegelse nedenfra, fra ordets former, og oppover, mot en større helhet. Dersom man forsøker en annen, mer intuitiv metode kan man lett gjøre feil. Det passer derfor at vi avslutter denne første delen nettopp her, når vi er kommet frem til den grunnleggende metoden i faget.

Øvelse. Oversett til norsk. Bruk ordboka og metoden som er beskrevet ovenfor.

  1. βλεπει. 2. βλεπεις. 3. ο Λαζαρος καθευδει. 4. βλεπει τον Λαζαρον. 5. τον Λαζαρον βλεπετε. 6. η Μαρια εκλαιεν. 7. εκλαιομεν. 8. την Μαριαν βλεπομεν. 9. ωρυσσομεν. 10. ο Ιησους ελεγεν.

 


Tilbake til gresk

Hjem