GRESK - 16. mars 2015
Leksjon 13: Bøyningen av λογος, deklinasjon
Nominativ entall ο λογος
Akkusativ entall τον λογον
Genitiv entall του λογου
Dativ entall τω λογω
Nominativ flertall οι λογοι
Akkusativ flertall τους λογους
Genitiv flertall των λογων
Dativ flertall τοις λογοις
I tabellen er substantivet λογος ’ord’ ført opp i alle former. Foran substantivet står den bestemte artikkelen ο som gjør λογος til bestemt form, ’ordet’. Artikkelen ο forteller oss også at ordet er et hankjønnsord. Både artikkelen og substantivet bøyes, og vi ser at de bøyes nesten helt likt. Det eneste skillet er i nominativ entall. Det er derfor praktisk å lære bøyningen av artikkelen sammen med bøyningen av substantivet. Hva de forskjellige formene betyr og hvordan de brukes kommer vi tilbake til. I første omgang er det nødvendig å få en oversikt over hvordan formene ser ut. Som en foreløpig skisse kan vi sette noen vanlige norske oversettelser av de enkelte formene. Den er ikke ment som noen forklaring. Betydningen av de enkelte formene må vi kommentere mer detaljert (se de kommende leksjonene 15-19).
Nominativ entall ο λογος ordet
Akkusativ entall τον λογον ordet
Genitiv entall του λογου ordets
Dativ entall τω λογω til/for/ved ordet
Nominativ flertall οι λογοι ordene
Akkusativ flertall τους λογους ordene
Genitiv flertall των λογων ordenes
Dativ flertall τοις λογοις til/for/ved ordene
Substantivet har bare åtte former. Vi har til nå i hovedsak sett på bøyningen av greske verb. Bøyningen av substantiv er på gresk langt enklere. Mens verbet har flere hundre former på gresk, har substantivet bare åtte ulike former. Dette skyldes at de greske substantivene har et kjønn som ikke kan forandres, og at de deretter bøyes bare i kasus (fire kasus) og tall (to tall). Dette gir til sammen åtte former. Det er de åtte formene som står i tabellen over. Noen vil også regne med ennå en kasus, vokativ, nemlig den kasus vi bruker i gresk når vi tiltaler noen (eksempel: κυριε ’Herre!’). Denne formen vil vi ikke regne som en egen kasus i dette kurset. Grunnen er at en vokativ aldri kan fungere i en setning. En vokativ brukes bare som en påkallelse av oppmerksomhet. Når vi ser en vokativ i en tekst, skal vi derfor aldri la den inngå i en setningsanalyse, men sette en parentes rundt den for å markere at den er en helt selvstendig ytring som ikke er en del av setningen. Derfor kan vi si at det greske substantivet har fire kasus.
Substantivets åtte former vil ha ulikt utseende avhengig av ordets stamme. Når vi nå har sagt at substantivet bare har åtte former, er det noe som lett kan misforstås. Vi mener ikke at alle greske substantiv vil bøyes som λογος i tabellen over. Det finnes substantiv som uttrykker de samme åtte formene på en annen måte. For eksempel vil nominativ entall av det greske ordet for ’vaktmann’ se slik ut: φυλαξ. Når vi setter φυλαξ i akkusativ entall, heter det φυλακα. Grunnen til at dette ordet bøyes annerledes er at ordet har en annen oppbygning. Derfor følger det et annet mønster. Prinsippet er at de ordene som har den samme oppbygning bøyes likt. Vi kan her vende tilbake til skillet mellom stamme og endelse, som vi også brukte i forbindelse med verbet. Ordet består av en grunnbestanddel som er forholdsvis stabil. Denne kaller vi stammen. Til stammen legges endelser som varierer. Vi så at det ikke var helt enkelt å trekke linjen mellom stamme og endelse når vi snakket om verbene. Noe av det samme gjelder her. Når vi ser på tabellen, ser det ut som ordet har en stamme (et stabilt element) λογ, og at endelsene føyer seg til λογ. Slik ser det ut ved første øyekast. Det er imidlertid ikke riktig, og dersom vi tenker på den måten om bøyningen av λογος, vil vi aldri forstå det greske systemet. En analyse av ordet λογος som tar hensyn til alle substantiv i det greske språket vil vise at ordet i virkeligheten er sammensatt slik:
λογο (Stamme) ς (Endelse)
Det er λογο som er stammen, og som får endelsen ς. Dette blir tydeligere når vi har en oversikt over alle substantiv i det greske språket. Da vil vi se at ς er en endelse som hører hjemme i nominativ entall. Vi finner den samme endelsen igjen i ordet for ’vaktmann’, φυλαξ, som vi like gjerne kunne skrevet φυλακ-ς (ξ er kombinasjonen av κ og ς). Vi kan nå sette opp en regel for hvordan substantivene danner grupper: Substantivene danner grupper basert på hvordan stammen slutter. Dersom stammen slutter med en ο (slik som λογο-), vil substantivet tilhøre en bestemt gruppe. De substantivene som tilhører den gruppen vil i hovedsak bøyes likt, de vil bøyes som λογος. Det som gjør at φυλαξ bøyes annerledes, er at stammen her ender på κ, stammen er φυλακ. Substantivet φυλαξ hører derfor til i en annen gruppe.
Substantivets stamme vil plassere det i ulike deklinasjoner. Grammatikerne kaller de store gruppene med substantiv der stammen slutter med samme lyd/bokstav for deklinasjoner. Gresk har tre slike deklinasjoner:
- I første deklinasjon ender stammen på α eller η. Eksempel: αρχη ’begynnelse’. Stamme: αρχη. Dette er α/η-stammer. Grunnen til at stammer som slutter på α og η slås sammen, er at η opprinnelig var en lang α.
- I andre deklinasjon ender stammen på ο. Eksempel: λογος. Stamme: λογο-. Dette er o-stammer.
- I tredje deklinasjon ender stammen på konsonant. Eksempel: φυλαξ. Stamme: φυλακ-. Dette er konsonantstammer.
Meningen med å lære deklinasjonene. Vi ser nå hvorfor det gir god mening å lære bøyningen av λογος. Dersom vi lærer bøyningen av λογος, har vi samtidig lært bøyningen av tusenvis av ord i samme deklinasjon. For eksempel vil ανθρωπος (’menneske’) bøyes slik:
Nominativ entall ο ανθρωπος
Akkusativ entall τον ανθρωπον
Genitiv entall του ανθρωπου
Dativ entall τω ανθρωπω
Nominativ flertall οι ανθρωποι
Akkusativ flertall τους ανθρωπους
Genitiv flertall των ανθρωπων
Dativ flertall τοις ανθρωποις
Vi ser at bøyningen er den samme som λογος. Endelsene er fullstendig like.
Det spiller ingen rolle om vi bruker λογος eller ανθρωπος som et mønster. Vi kan si ’λογος bøyes som ανθρωπος’, eller vi kan si ’ανθρωπος bøyes som λογος’. Det er likevel ofte praktisk å ha et kort ord som mønsterord. Det er lettere å huske. Det beste er derfor å tenke på λογος som et slikt mønsterord. Bøyningen av λογος er det derfor viktig å lære. Den er nøkkelen til å formbestemme tusenvis av andre ord som tilhører samme deklinasjon. Vi så at også den bestemte artikkelen i hankjønn ble bøyd på samme måte. Det er en liten forskjell (i nominativ entall). Likevel tenker grammatikerne at disse formene er så like at bøyningen i praksis er den samme. Vi kan derfor si at også den bestemte artikkelen i hankjønn tilhører andre deklinasjon.
Ordboka viser oss deklinasjonen. For at vi kan bruke denne kunnskapen, er det nødvendig å vite hvilken deklinasjon et substantiv tilhører. Vi kan nemlig ikke umiddelbart se det. Hvordan vil ordboka fortelle oss hvilken deklinasjon ordet hører hjemme i? Ordboka pleier ikke å bruke tallene (1, 2, 3) for å plassere ordet i en deklinasjon. I stedet brukes en gammel kode:
λογος, ου, ο
Denne koden sier oss følgende:
- Genitivendelsen i entall er ου. Det er genitivendelsen som føyes til rett etter ordet i ordboka.
- Substantivet tilhører andre deklinasjon fordi genitivendelsen ου hører hjemme i andre deklinasjon. Når vi ser koden ου, ο i ordboka skal vi derfor tenke på mønsteret for λογος.
- Substantivet er et hankjønnsord. Det blir uttrykt gjennom artikkelen ο, som er artikkelen i hankjønn nominativ entall.
Deklinasjon og kjønn. Vi må ikke knytte deklinasjon til kjønn. Det er vanlig å tenke på den greske andre deklinasjon som en hankjønnsdeklinasjon, men det er feil. Riktignok vil alle mannsnavn på ος tilhøre denne deklinasjonen. Navnet ’Peter’, Πετρος, vil bøyes som λογος. Likevel finnes det en hel del hunkjønnsord som også tilhører andre deklinasjon, som for eksempel η οδος ’vei’. Det finnes også intetkjønnsord her. Tenk derfor på deklinasjon som noe som er uavhengig av ordets kjønn. I flere tilfeller vil kjønnene føre til at det dannes undergrupper innenfor de enkelte deklinasjonene (for eksempel vil intetkjønnsordene i andre deklinasjon være en slik undergruppe, med noe avvikende bøyning).