methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 26. mars 2015
Leksjon 16: Akkusativ   

Begrepets innhold. Vårt begrep akkusativ er overtatt fra latin, og skyldes en feiloversettelse. Grekerne kalte formen for αιτιατικη som kan bety ’virkningens kasus’. Det ser ut som romerne trodde at det greske navnet var avledet av verbet αιτιαομαι ’jeg anklager’. Derfor brukte de begrepet accusativus (jf. latin accuso ’jeg anklager’). Man hadde i antikken selvfølgelig ikke bruk for noen egen kasus for å betegne ’den anklagede’. Likevel har begrepet blitt stående i to tusen år.

Akkusativs grunnbetydning. Hva er akkusativs grunnbetydning? Grammatikerne ser to ideer: For det første uttrykker akkusativ målet for en bevegelse, det bevegelsen retter seg mot. På et eldre språktrinn kunne akkusativ brukes etter et bevegelsesverb for å uttrykke målet for bevegelsen. For det andre uttrykker akkusativ utstrekning både i rom (’hun gikk en mil’) og tid (’han sov den natten’). Denne betydningen kan vi tenke oss henger sammen med ideen om bevegelse, men man fokuserer da mer på veien enn på målet.

Akkusativ uttrykker det direkte objektet. Det er den første grunnbetydningen (akkusativ om målet) som er den viktigste. Den har ført til at akkusativ betegner det direkte objektet for en handling. Tanken er at handlingen retter seg mot objektet, og at objektet blir direkte rammet av den. Om objektet selv kan føle dette, er uvesentlig. I setningen βλεπει τον Λαζαρον ’han/hun ser Lasarus’ står ’Lasarus’ i akkusativ fordi handlingen βλεπει ’ser’ retter seg direkte mot ham. Noen ganger vil det være unaturlig å si at objektet blir direkte rammet av verbalhandlingen, som i de tilfellene der objektet blir til ved at handlingen skjer. Slik er det i setningen οικον οικοδομουμεν ’vi bygger et hus’. Her er οικον akkusativ og dermed objekt. Vi kan likevel koble denne bruken av akkusativ til tanken om akkusativ som målet for handlingen, selv om vi da må tenke på målet som noe som blir til underveis. Det er sannsynligvis denne bruken av akkusativ grekerne tenkte på når de brukte begrepet αιτιατικη. Bruken av akkusativ om det direkte objektet fører til at akkusativ på gresk særlig brukes ved verb. Det er den vanligste bruken av akkusativ på gresk. Vi skal illustrere dette med et eksempel som vi analyserer:

τας αδελφας θεωρουσιν

1. Formbestemmelse. Verbet i setningen er θεωρουσιν. Det er 3 person flertall presens indikativ aktiv. Dette noterer vi under ordet. Vi ser så på resten. De to ordene τας αδελφας ser ut til å henge sammen. Vi gjenkjenner artikkelen τας, og vi ser at ordet αδελφας ser ut til å stå i samme form. Vi formbestemmer så τας αδελφας. Vi finner at det er hunkjønn akkusativ flertall. Når vi formbestemmer, kan det lønne seg å fokusere på artikkelen, som her er τας.

2. Setningsanalyse. Vi begynner med verbet θεωρουσιν og setter V (for verbal) over det. Formen ’3 person flertall’ sier oss at subjektet er ’de’. Vi finner ikke noe ’de’ i setningen. Vi kan likevel notere ’de’ i parentes ved siden av verbet, og skrive S (for subjekt) over ’de’. Vi ser så på τας αδελφας. Vi noterte i formbestemmelsen at det er hunkjønn akkusativ flertall. Nå, i setningsanalysen, fokuserer vi på kasus, som her er akkusativ. Vi har sett at akkusativ uttrykker objektet. Derfor setter vi O (for objekt) over det.

3. Oversettelse. Vi har nå laget en analyse av setningen og kan begynne å oversette den til norsk. Vi slår opp på verbet (i ordboka: θεωρεω), og finner ut at det betyr ’ser/betrakter’. Siden det er 3 person flertall presens indikativ aktiv vil det svare til norsk ’(de) ser’. Om vi ikke har gjort det tidligere, slår vi nå opp i ordboka på αδελφη (hunkjønn nominativ entall, som er oppslagsformen), og finner at det betyr ’søster’. Vi så i formbestemmelsen at det var flertall. Vi må også ta med oss den bestemte artikkelen τας, som gir bestemt form. τας αδελφας er altså ’søstrene’. Vi ser nå leddene ’Søstrene’(O), ’ser’ (V) og ’de’ (S). Vi er nå fremme ved et avgjørende punkt. Vi må stokke leddene slik at vi får rekkefølgen S+V+O. Grunnen til det er at norsk er et såkalt SVO-språk, mens det ikke er tilfelle for hellenistisk gresk. Vi stokker så leddene i den rekkefølgen, og oversetter: ’De (S) ser (V) søstrene (O).

Akkusativ ved preposisjoner. Akkusativ kan på gresk også brukes ved preposisjoner. Preposisjonene var på et tidligere trinn partikler som taleren kunne bruke for å forsterke eller tydeliggjøre meningen. På et eldre språktrinn kunne man sette en ren akkusativ etter et bevegelsesverb for å betegne målet for bevegelsen (’han går Roma’ = ’han går til Roma’). Senere ble det mer vanlig å gjøre meningen tydeligere ved å bruke en preposisjon (’til’). Med tiden oppfatter man preposisjonen som helt nødvendig. Den er blitt obligatorisk, og grammatikerne tenker seg at preposisjonen ’styrer’ kasusbruken. I virkeligheten kan vi tenke oss at det var motsatt: Det er de ulike kasus som har trukket til seg bruken av bestemte preposisjoner. Siden en grunnbetydning av akkusativ er målet for en bevegelse, er det rimelig at de preposisjonene som på gresk betegner en bevegelse mot noe, følges av akkusativ:

εις Ρωμην ’til Roma’

Vi ser i dette tilfelle at bruken av akkusativ ved preposisjonen εις kan forstås i lys av grunnbetydningen. Likevel må vi behandle denne bruken av akkusativ annerledes i setningsanalysen. Regelen sier: Preposisjonen og det følgende substantiv/pronomen skal behandles som ett eneste ledd i setningsanalysen. De to utgjør en enhet. Dette fører til at en akkusativform som følger etter en preposisjon ikke er et objekt. Akkusativformen slås sammen med preposisjonen. De to utgjør til sammen preposisjonsfrasen. I en setningsanalyse vil en preposisjonsfrase ofte være adverbial (Adv). Det betyr at den oppfattes som en nærmere beskrivelse av verbalhandlingen. Hvis vi ser på setningen ’han går til Roma’, gir dette god mening:

S                 V                         Adv
(Han)         υπαγει                εις Ρωμην

I eksempelet ovenfor ser vi at det er mulig å forstå kasusbruken. Bruken av akkusativ gir mening når vi vet hva akkusativ betyr. Denne forståelsen vil imidlertid bare gjelde innenfor visse grenser. Hellenistisk gresk har allerede en lang historie bak seg, og språket var produktivt på den måten at nye uttrykk hele tiden ble skapt. I mange tilfeller vil det ikke være mulig å forstå hvorfor en bestemt preposisjon brukes med akkusativ. Det er derfor alltid nødvendig å søke hjelp i ordboka, som vil si oss hva en bestemt preposisjon betyr med en bestemt kasus. Vi kan for eksempel ikke gjette hva uttrykket κατα ανθρωπον λεγω betyr. Det er først når vi slår opp i ordboka på preposisjonen κατα og leser hva den betyr med akkusativ at vi får hjelp (det kan bety ’jeg taler i overensstemmelse med mennesket = jeg taler på menneskelig vis’) Ordboka er derfor alltid et nødvendig hjelpemiddel. For å få et inntrykk av det store mangfoldet, kan vi se etter i en grammatikk (for eksempel Leivestad/Sandvei §110b).

Akkusativ om utstrekning i tid og rom. Vi sa at dette var den andre grunnbetydningen i akkusativ. Vi må særlig være oppmerksom på dette ved ord som betegner tid, som ωρα ’time’ og ημερα ’dag’. Eksempel: εμενον εκει δυο ημερας ’de ventet der (εκει) to dager’. Grammatikerne kaller ikke denne bruken av akkusativ for objekt. Det vanlige er å tenke at akkusativ her fungerer som et adverbial: Det er ikke et objekt som rammes av verbalhandlingen, men en nærmere beskrivelse av denne handlingen.

Øvelse. Oversett til norsk. 1. τον κυριον ζητειτε. 2. εκηρυσσεν ειρηνην. 3. αποστελλετε τον αγγελον. 4. φωτιζει τον ανθρωπον. 5. εβλεπετε την χωραν. 6. καταβαινουσιν εις Αιγυπτον.

Øvelse. Oversett til gresk: 1. Jeg søker fred. 2. Han sender ut engelen.



 


Tilbake til gresk

Hjem