methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 17. februar 2015
Leksjon 2: De greske ordklassene


Før vi begynner å lese gresk, er det viktig at vi har et grammatisk ordforråd som gjør oss i stand til å beskrive ordene og setningene. Det grammatiske ordforrådet vi bruker i gresk grammatikk er i hovedsak det samme som det som gjelder for de fleste europeiske språk. Dette skyldes at den greske grammatikken fra oldtiden for en stor del er den som ligger til grunn for beskrivelsen av de moderne språkene. Det er ikke nødvendig å ha en spesiell språkvitenskapelig bakgrunn, men det er nødvendig å ha et begrepsapparat som fungerer under språkinnlæringen. Det begrepsapparatet som fungerer i språkinnlæringen av gresk er ikke nødvendigvis det samme som det begrepsapparatet som nå gjelder i moderne språkvitenskap. Det er ikke nødvendig å gjøre innlæringen av gresk til en debatt om nyere språkforskning. Man vil klare seg godt dersom man er fortrolig med et sett klassiske termer.
Mange vil ha et slikt begrepsapparat fra før, men for dem som ikke har det tar vi likevel med denne innføringen. Det kan også være nyttig for alle, siden det er enkelte særtrekk ved beskrivelsen av gresk som ikke gjelder for moderne språk. Vi begynner i denne leksjonen med det som var grekernes viktigste bidrag til grammatikken, beskrivelsen av enkeltord. Dette er læren om ordklassene.
Ordklassene beskriver altså ikke ordet som en del av en større helhet, men ser på det isolert. Den tradisjonelle listen i gresk grammatikk regner med åtte ordklasser.

  1. Nomen. Denne er delt i to undergrupper: Substantiv og adjektiv.
  2. Verb.
  3. Partisipp.
  4. Artikkel.
  5. Pronomen.
  6. Preposisjon.
  7. Adverb.
  8. Konjunksjon.

Denne listen kunne selvfølgelig sett annerledes ut, og den vil også variere noe fra språk til språk. Romerne overtok den med noen mindre endringer (de kuttet ut artikkelen, siden de ikke hadde den i sitt språk), og derfra er den kommet videre til oss. Det er derfor naturlig for oss å vise til ordklassene med de latinske begrepene som vi kjenner, til tross for at alle er oversettelser av greske begreper. En ting vi kan merke oss med en gang, er at grekerne regnet partisippet (slik som norsk ’løpende’, ’talende’) som en egen ordklasse. Det er ikke vanlig nå, nå vil de fleste tenke på partisippet som en form av verbet. Det at partisippet ble regnet som en egen ordklasse kan henge sammen med at partisippformer er langt viktigere i gresk skriftspråk enn for oss.
Dersom man skal forsøke å definere ordklassene, beveger man seg inn i en vanskelig materie. Vi skal ikke nærme oss dette som lingvister. Vi har et praktisk mål, nemlig å lære gresk. Vi kan likevel advare mot noen misforståelser. Det blir ofte sagt at substantiv er navn på ting, mens verbet viser til en handling. Det ligger noe i det, og grekerne må ha tenkt noe av det samme, siden de brukte ordet ονομα (= latin nomen = norsk ’navn’) om substantiv og adjektiv. Men man blir snart klar over at dette ikke kan være noen definisjon. Den norske lingvisten Borgstrøm innvender med rette at ’kjøp’ (’et kjøp’) er et substantiv som viser til en handling. Vi må derfor se oss om etter en annen løsning. En annen måte å nærme seg problemet på er å konsentrere seg mer om hvordan ordet bøyes. Da vil vi se at substantivene lar seg definere som ord som bøyes i kasus og tall, men som har et kjønn som er fastlagt. Når vi ser på de andre ordklassene, vil denne metoden være fruktbar. Vi ser at verbet er en ordklasse som bøyes i tempus (slik som presens eller perfektum), og at det bare er verb og partisipp som kan bøyes slik på gresk. Når vi igjen sammenligner verbet og partisippet, ser vi at verbet skiller seg fra partisippet ved at verbet kan bøyes i person (slik som første, andre og tredje person). Det er ikke tilfelle for partisippet. På den måten kan man trekke ulike linjer mellom ordklassene. Men heller ikke denne metoden vil gi definisjoner av ordklassene som er helt tilfredsstillende. I flere tilfeller er det nødvendig å se på hvordan ordet brukes i en større sammenheng (som i en setning). Dette skal vi ikke gå nærmere inn på nå. I stedet skal vi gi noen korte kommentarer til hver ordklasse. Det følgende er ment som en oversikt som vi kan vende tilbake til senere i kurset. Det er likevel en fordel å lære begrepene nå dersom man ikke er fortrolig med dem.

Nomen.

a) Substantiv. Bøyes i kasus og tall. Har et kjønn som er fastlagt. På gresk vil kjønnet komme til uttrykk gjennom artikkelen. Artikkelen settes foran ordet, som på engelsk: ο ανηρ ’mannen’/engelsk ’the man’, η γυνη, ’kvinnen’, το τεκνον ’barnet’.

b) Adjektiv. Bøyes i kasus, kjønn og tall. Det viktigste skillet mellom substantiv og adjektiv er at adjektivet bøyes i kjønn, mens substantivet har et kjønn. Dette er et helt nødvendig skille, siden adjektivene ofte brukes for å beskrive substantiv. Da må det være et samsvar i form mellom adjektivet og substantivet: ο καλος οινος ’den gode vinen’ η καλη γη ’den gode jorda’.

Verb. Bøyes i person, tall, tempus, modus og diatese. Hva som ligger i dette, kommer vi tilbake til i leksjonen om verbets bøyning. Foreløpig kan vi si at en gresk verbform inneholder så mye informasjon at den alene kan fungere som en setning. Slik er verbet πιστευομεν ’vi tror’ en hel setning på gresk.

Partisipp. Her møtes verbalbøyning og nominalbøyning. Derfor kalte grekerne partisippet μετοχη ’deltagelse’. Romerne oversatte det med participium, som betyr det samme. Tanken er at partisippet deltar både i nomenet og verbet. Det er derfor en mening i at grekerne regnet partisippet som en tredje ordklasse. Det kommer etter nomenet og verbet på lista fordi det er en blandingsform, dels nomen, dels verb. På norsk er ikke partisipp så mye brukt som på gresk. Vi kan f. eks. si ’pustende og pesende gikk han opp trappa’. Da er ’pustende og pesende’ to partisippformer. På engelsk vil partisipp være mer naturlig, også i dagligtale. Partisippet har et stort antall former på gresk, noe som skyldes at de to bøyningsformene kombineres: Partisippet bøyes i kasus, kjønn, tall, tempus og diatese.

Artikkelen. Artikkelen bøyes i kasus, kjønn og tall. Gresk har bare den bestemte artikkelen,ο, η, το, som svarer til engelsk ’the’. En sjelden gang kan tallordet ’en’ i hellenistisk gresk brukes som en ubestemt artikkel: μια γυνη ’en kvinne’. Ellers vil vi oversette γυνη uten artikkel med ’kvinne’ eller ’en kvinne’, avhengig av sammenhengen.

Pronomen. Ordet betyr ’i stedet for et nomen’. Det betyr at et pronomen kan erstatte enten et substantiv eller adjektiv. Det finnes mange typer pronomen. De viktigste er de personlige pronomen (’jeg’, ’du’ etc), de påpekende pronomen (’denne’, ’dette’, ’disse’ etc), spørrepronomen (’hvem’, ’hva’ etc). En spesiell gruppe er relativpronomen, som kan vise til et substantiv (eller pronomen) i en overordnet setning. Det at det er mange ulike typer pronomen, fører også til at de bøyes noe ulikt. I det store og hele ligger bøyningen av pronomen svært nær bøyningen av nomen: Det vil si at de bøyes i kasus, kjønn og tall. De personlige pronomen skiller seg ut, siden de også bøyes i person. Her har de et fellestrekk med verbene.

Preposisjon. ’Preposisjon’ betyr ’foranstilling’. Dette viser til at ordet nesten alltid står rett foran et nomen eller et pronomen, for eksempel ’til skolen’ eller ’til meg’. Uten det følgende ordet kan ikke preposisjonen brukes. De to ordene utgjør en enhet som vi kaller ’preposisjonsfrasen’. Tidligere brukte  man ’preposisjonsuttrykk’, som det betyr det samme. Preposisjonene er på gresk (som på norsk) ubøyelige, de har alltid samme form.

Adverb. ’Adverb’ betyr ’til verbet’. Det viser at de gamle grammatikerne ikke bare var interessert i ordet som noe isolert. De forsøkte også å definere noen ordklasser ved å vise til deres funksjon. Det tydeligste eksempelet er her, ved adverbet. En antikk grammatiker bruker setningen Τρυφων περιπατει καλως for å forklare hva adverbet er. Setningen inneholder adverbet καλως og betyr ’Tryfon går vakkert’. Den sier ikke at Tryfon er vakker. Han går vakkert, det er handlingen som blir beskrevet. Vi kan nå merke oss at den vanlige greske adverbsendelsen er ως. Vi kan tenke på adverbet som ubøyelig i gresk, selv om det kan forekomme en gradbøyning (’raskere, raskest’).

Konjunksjon. Konjunksjon betyr ’sammenbinding’. En gammel definisjon er at konjunksjonen ’gjør to til ett’. Det er uklart om den definisjonen holder. Så lenge vi snakker om bruken av konjunksjoner på det laveste nivå, det vil si innenfor en setning, kan den brukes. I setningen ’Per og Lisa går i skogen’ fremstår ’Per’ og ’Lisa’ som ett eneste ledd, en enhet, og det er konjunksjonen ’og’ som binder de to leddene sammen. Noen vil si at setningen ’Per og Lisa går i skogen’ er en slags forkortelse for to setninger: ’Per går i skogen’ og ’Lisa går i skogen’. Det problemet kan vi la ligge. De teoretiske problemstillingene er interessante, men hjelper oss ikke til å lære gresk. Det viktigste for oss er å vite at konjunksjonene binder sammen ledd. De kan binde sammen to ord (’Per og Lisa’), og de kan også binde sammen to setninger (’Per skriver, og Lisa leser’). Konjunksjonene er på gresk ubøyelige.

 


Tilbake til gresk

Hjem