methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 16. april 2015
Leksjon 22: Αdjektivet i bruk

Vi har nå sett at et adjektiv som beskriver et substantiv må samsvare med substantivet i kasus, kjønn og tall, og at dette samsvaret ikke alltid er synlig. Likevel vil vi finne ut at samsvarsregelen virker hvis vi slår opp på både adjektivet og substantivet i ordboka. Vi vil nå se på hvordan adjektivet brukes. Her gjelder det et sett med regler. Disse reglene er særlig knyttet til den bestemte artikkelen. Før vi ser på disse reglene kan vi se nærmere på hva som ligger i begrepene ’attributt’ og ’subjektspredikativ’:

Hva er et attributt? Ifølge den gamle definisjonen er attributtet enhver nærmere bestemmelse til et nomen. ’Nomen’ er noe mer omfattende enn ’substantiv’, men i praksis vil vi som oftest møte attributtet i forbindelse med substantiv. Attributtet er da en nærmere bestemmelse, eller kanskje vi skal si beskrivelse av substantivet. Dersom vi sier ’en hvit hest’, er ’hvit’ attributt til substantivet ’hest’. Det er en nærmere bestemmelse (eller beskrivelse) av substantivet ’hest’. Forbindelsen mellom et attributt og det substantivet attributtet beskriver er svært nær. Vi kan si at en slik forbindelse er den nærmeste to ord kan ha uten at de blir oppfattet som ett ord: Dersom vi skriver ’en stor gård’ er ’stor’ attributt. Sier vi derimot ’en storgård’ er ikke lenger ’stor’ attributt. Da har de to ordene blitt til ett ord. Attributtet er aldri noe eget setningsledd: Det kan ikke være subjekt eller objekt. Det kan bare inngå som en del av et setningsledd.

Hva er et subjektspredikativ? Subjektspredikativet (SPiv) er beslektet med attributtet, men det er en viktig forskjell. SPiv er et eget setningsledd som utfyller subjektet, og det betegner (1) noe som er identisk med subjektet eller (2) en egenskap hos subjektet. Det er her ingen direkte forbindelse (slik som ved attributtet), subjektspredikativet bruker en bro til subjektet, og denne broen er et verb av typen ’være’, ’bli’ ’hete’ ’synes’ ’kalles’. På gresk vil man ofte ikke skrive verbet for ’å være’. Det så vi i setningen ’Jeg (er) Herren’, εγω κυριος. Likevel må vi tenke oss at verbet står der. En regel sier at både S og SPiv skal stå i nominativ.

En inndeling i fire hovedtyper. Vi kan nå se hvordan dette fungerer i praksis på gresk. For å få en oversikt tenker vi oss fire typer konstruksjoner:

Type 1. Dersom substantivet ikke har artikkel, er det få regler som gjelder. Skal vi si ’en hvit hest’ klarer det seg med to ord: ιππος λευκος ’hest hvit’ = ’en hvit hest’. Den ubestemte artikkelen finnes ikke, og vi legger den vanligvis til i den norske oversettelsen. Dersom vi vil bruke en annen rekkefølge, er det også mulig. λευκος ιππος betyr nøyaktig det samme. Så lenge det ikke er noen bestemt artikkel, behøver vi bare tenke på at adjektivet vanligvis står rett før eller rett etter substantivet. Vi sier at adjektivet er et attributt, siden det er en nærmere beskrivelse av substantivet.

Type 2. Dersom substantivet står i bestemt form, kan vi plassere adjektivet mellom artikkelen og substantivet: ο λευκος ιππος ’den hvite hesten’. Vi vil her gjengi artikkelen ο med ’den’. Fremdeles er adjektivet λευκος attributt. Vi kan tenke på plassen mellom artikkelen og substantivet som en naturlig plass for attributtet.

Type 3. Dersom vi vil sette adjektivet etter substantivet, må vi bruke artikkelen to ganger: ο ιππος ο λευκος ’den hvite hesten’. Dette er en regel som særpreger gresk. Hvorfor står det en dobbelt artikkel? Det vanlige svaret er at den andre artikkelen er den samme som den første, den er en gjentakelse. Det greske språket skaper på denne måten en ny plass for attributtet. Adjektivet er fremdeles attributt, og denne frasen (Type 3) betyr det samme som den forrige. Adjektivet kan stå etter substantivet, men artikkelen må da være med å skape et rom for attributtet.

Type 4. Her forvandles meningen: ο ιππος λευκος ‘hesten er hvit’. Vi har nå flyttet adjektivet ut av rommet for attributtet. Vi har satt adjektivet etter substantivet, men uten å gjenta artikkelen. Da er ordene blitt til en setning. Adjektivet er ikke lenger attributt, men subjektspredikativ (SPiv). Analysen av setningen er ο ιππος (Subjekt) ’er’ (Verbal) λευκός (Subjektspredikativ). Verbalet ’er’ er usynlig, slik det ofte er på gresk. Dersom vi setter adjektivet helt først, blir meningen den samme: λευκος ο ιππος ‘hesten er hvit’.

Sammenfatning: Det er dermed et avgjørende skille mellom type 1-3 på den ene siden, og type 4 på den andre siden. I type 1-3 er adjektivet et attributt, en beskrivelse av substantivet. Hele frasen (for eksempel ο λευκος ιππος) kan da være en del av en setning, for eksempel et subjekt. I type 4 er det annerledes. Type 4 er i seg selv en setning der vi må underforstå verbet ’er’. Vi ser at metoden for å skille mellom de ulike typene ikke tar hensyn til rekkefølgen på substantivet og adjektivet. Det er artikkelbruken som er nøkkelen. Vi kan tenke oss at artikkelen skaper et rom for attributtet, nemlig det rommet som er mellom artikkelen og substantivet. Dette rommet skaper artikkelen igjen dersom den står etter substantivet. Når adjektivet flyttes utenfor dette rommet, vil frasen forvandles til en setning.

Øvelse. Oversett til norsk. Noen av eksemplene er fraser uten verbal, andre er i seg selv setninger. 1. ο καλος οινος. 2. ο οινος ο καλος. 3. η αγια σοφια. 4. ο νομος αγιος και η εντολη αγια (Paulus). 5. μακαριοι οι πτωχοι. 6. μακαριοι οι ειρηνοποιοι. 7. η αμπελος η αληθινη.

Øvelse. Oversett til gresk. 1. Den hellige loven. 2. Vinen er god.

 

 

Tilbake til gresk

Hjem