methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 28. juni 2015
Leksjon 27: Partisipp
                          
Hankjønnsformer

Presens partisipp aktiv hankjønn nominativ entall πιστευων = troende
Presens partisipp aktiv hankjønn nominativ flertall πιστευοντες = troende

Hunkjønnsformer
Presens partisipp aktiv hunkjønn nominativ entall πιστευουσα = troende
Presens partisipp aktiv hunkjønn nominativ flertall πιστευουσαιω = troende

Kontraksjonsverbene på εω har følgende former:

Hankjønnsformer
Presens partisipp aktiv hankjønn nominativ entall φιλων = elskende
Presens partisipp aktiv hankjønn nominativ flertall φιλουντες = elskende

Hunkjønnsformer
Presens partisipp aktiv hunkjønn nominativ entall φιλουσα = elskende
Presens partisipp aktiv hunkjønn nominativ flertall φιλουσαι = elskende

Hva er partisipp? Vi har partisippformer på norsk som i form og innhold ligger svært nær de greske formene. Det er det vi kaller presens partisipp på norsk, slik som ’troende’ og ’løpende’. Grekerne regnet partisippet som en egen ordklasse, noe som er sjelden i dag. De kalte partisipp for μετοχη, som betyr ’deltagelse’. På latin ble det oversatt til participium, og fra latin har vi overtatt termen vår. Hva ligger i denne tanken om ’deltagelse’? Grekerne så at partisippet ’deltok’ i to andre ordklasser: nomen (substantiv og adjektiv) på den ene siden, og verb på den andre siden. Det er derfor en blandingsform, verken et rent verb eller et rent substantiv. Det henter noe fra begge sider. Det var derfor grekerne plasserte partisippet som den tredje av ordklassene, etter nomen og verb. Partisippet følger naturlig etter disse to.

Formbestemmelse av partisipp. For å formbestemme partisipp må vi bevege oss gjennom alle kolonnene i tabellen som står nedenfor. Vi sa at partisippet var en blandingsform, verken verb eller substantiv. Når vi ser i tabellen, kommer dette tydelig frem: Partisippet bøyes både som et verb og som et substantiv/adjektiv. Partisippet bøyes på følgende måte:

Fra verbets bøyning: Tempus (presens, futurum, aorist, perfektum) og diatese (aktiv, medium, passiv). Fra substantivets bøyning: Kjønn (hankjønn, hunkjønn, intetkjønn), kasus (nominativ, akkusativ, genitiv, dativ), tall (entall, flertall).

Det er praktisk å gå gjennom formbestemmelsen i den rekkefølgen. Det er det vi har gjort ovenfor. Når vi sier at πιστευων er ’presens (partisipp) aktiv hankjønn nominativ entall’, tar vi ut et element fra hver av kategoriene ovenfor, samtidig som vi føyer til at det dreier seg om et partisipp. Vi ser en viktig forskjell mellom bøyningen av partisippet og de verbformene vi har sett på så langt: Partisippet bøyes ikke i person. En partisippform er derfor nøytral med hensyn til person. Det er sammenhengen som vil vise oss hvilken person partisippet er forbundet med. Partisippet bøyes heller ikke i modus. Derfor vil noen si at partisippet i seg selv er en modus. I dette kurset vil vi ikke gjøre det.

Partisippet har et stort antall former, og vi kan bare se på et utvalg. Det fremgår av formbestemmelsen av partisippet at gresken her er svært rik på former. Bare presens partisipp aktiv vil ha tjuefire former (det samme antall som et adjektiv), og dersom vi legger sammen alle aktivformene, har vi allerede nittiseks former, og vi har bare begynt. Det er derfor ikke hensiktsmessig å lære alle formene innenfor dette kurset. Det er bedre å få en oversikt over de vanligste formene, og så orientere seg videre derfra. Vi begynner derfor med et utvalg, og konsentrerer oss om nominativ.

Oppslagsformen for et partisipp er alltid et verb. Selv om partisippet kan kalles en blandingsform, oppfatter vi det likevel som en form av verbet. Det er verbet som kan opptre som et partisipp.

Partisippet kan opptre som erstatning for et verb. Dette går vi gjennom i de følgende eksemplene (I-IV):

(I) ο Ιωαννης κηρυσσει και λεγει... ’Johannes forkynner og sier...’

Subjektet er ο Ιωαννης (som står i hankjønn nominativ entall). Det er subjekt til to verb, κηρυσσει og λεγει. De står begge i 3 person entall presens indikativ aktiv. Det er derfor ikke noe grammatisk galt i det vi leser over. Vi kan likevel tenke oss at noen vil forsøke å variere det språklige uttrykket. Da har vi på gresk partisippet som en mulighet. Vi kan skrive setningen på nytt, og erstatte verbet λέγει med et partisipp:

(II) ο Ιωαννης κηρυσσει λεγων... ’Johannes forkynner, siende...’

Vi har byttet ut λεγει med partisippet λεγων (presens partisipp aktiv hankjønn nominativ entall). Først en kort kommentar til den norske oversettelsen som vi bruker, ’Johannes forkynner, siende’. Dette er en hjelpeoversettelse som vi bruker for å klargjøre for oss selv at det dreier seg om et partisipp. La oss nå se på den greske formen. Hva er grunnene til at vi må velge denne formen, λεγων, og ikke en annen? Valget av formen λεγων er bestemt av følgende grunner:

(1) Samsvarsregelen. Vi vil at partisippet fremdeles skal være knyttet til ο Ιωαννης. ’Johannes’ var subjekt til verbet λεγει, og vi kan ikke endre på det. Dersom vi vil at leseren skal forstå at det fremdeles er Johannes som er subjektet til partisippet, må partisippet samsvare med ο Ιωαννης i kasus, kjønn og tall. Fordi ο Ιωαννης er hankjønn nominativ entall må også partisippet som beskriver handlingen knyttet til ham være hankjønn nominativ entall. Her virker altså samsvarsregelen, men i en annen form enn det vi har sett tidligere.

(2) Verbet og partisippet skal her skildre handlinger som skjer samtidig. De to handlingene (’forkynne’ og ’si’) ligger her svært nær hverandre. Vi kan tenke oss at de i virkeligheten viser til en og samme handling som er skildret på ulike måter. Når to verb står forbundet i en tekst med ’og’ er det slett ikke sikkert at de viser til to handlinger som foregår samtidig, men i dette eksempelet ser det slik ut. Vi må derfor sette partisippet i presens for at leseren skal forstå at handlingene ’forkynne’ og ’si’ foregår samtidig. Dersom vi hadde satt partisippformen i aorist eller perfektum, ville vi ikke uttrykke at de to handlingene skjer samtidig.

(3) Samsvar i diatese. Vi må sette partisippet i aktiv for å bevare den aktive diatesen som λεγει har.

Så langt om valget av formen. Vi ser også flere endringer: Når vi bytter ut λεγει med λεγων, må vi utelate konjunksjonen και. Grunnen til det er at και (’og’) skal forbinde to ledd av samme type, to ledd som er på samme nivå. Når vi har erstattet det ene verbet med en partisippform, er de to ikke lenger på samme nivå, og derfor må και utelates.
Hva skal vi så oversette den greske partisippformen med? I gresken er partisippbruken naturlig. I norsk er den mer sjelden. Dersom vi velger å oversette et gresk partisipp med et norsk partisipp (slik som ’siende’), vil vi få en norsk setning som ikke er naturlig. Vi kan da tegne et ganske nøyaktig bilde av den greske grunnteksten, men vi vil ikke få en god norsk setning. Hvordan er det mulig å løse dette problemet? Løsningen kan i mange tilfeller være å tenke at partisippet bare er en erstatning for et verb.

Vi kan da tenke at ο Ιωαννης κηρυσσει λεγων svarer til ο Ιωαννης κηρυσσει και λεγει. Da har vi endt opp der vi startet. Vi oversetter det greske partisippet som om det ikke var partisipp, og oversetter slik: ’Johannes forkynner og sier’. Vi har dermed unngått vanskeligheten. I de tilfeller der partisippet er en form av λεγω vil vi som oftest kunne velge en slik løsning.

Vi har nå sett at (I) ο Ιωαννης κηρυσσει και λεγει... kan endres til (II) ο Ιωαννης κηρυσσει λεγων... Meningen er nærmest den samme, og når vi skal oversette til norsk kan vi oversette (I) og (II) likt.

Vi går nå et skritt videre og bruker et eksempel i imperfektum:

(III) ο Ιωαννης εκηρυσσεν και ελεγεν... ’Johannes forkynte og sa...’

Vi har nå satt begge verbene i 3 person entall imperfektum indikativ aktiv. Selv om vi aldri vil få noen virkelig språkfølelse med et språk fra antikken, kan vi likevel tenke oss at stilen i eksempel III er tung. Den samme verbformen brukes to ganger, og i en lengre tekst vil dette snart blir ensformig. Også her kan gresken bruke partisippformen for å variere. Dersom vi tar ελεγεν og erstatter det med et partisipp, ser det slik ut:

(IV) ο Ιωαννης εκηρυσσεν λεγων ... ’Johannes forkynte, siende...’

Vi må velge partisippet λεγων av de samme grunnene som vi redegjorde for ovenfor: Johannes er subjektet for handlingen, og derfor må partisippet samsvare med ο Ιωαννης i kasus, kjønn og tall. På samme måte som i (I) skjer også her de to handlingene samtidig. Her er det to handlinger som skjer samtidig i fortiden. For å uttrykke at de skjer samtidig må vi bruke presens partisipp. Vi ser her et viktig trekk ved partisippet: Partisippet er tidløst. Det viser ikke til noen absolutt tid. Det eneste partisippet kan vise er hvordan partisipphandlingen (her λεγων) forholder seg til hovedverbet (her εκηρυσσεν). Regelen sier: Presens partisipp viser til en handling som skjer samtidig med hovedverbet. Dersom hovedverbet er fortid, vil presens partisipp også vise til fortid. Dersom hovedverbet er nåtid, vil presens partisipp også vise til nåtid.
Når vi skal oversette (IV) ο Ιωαννης εκηρυσσεν λεγων, er det derfor mulig å si
’Johannes forkynte og sa...’.

Hva med setningsanalysen? Vi er vant til at grammatikerne har hensiktsmessige begreper, slik at vi kan sette ord på de fleste ting vi møter i språket. Hva skal vi så kalle partisippet λεγων i setningsanalysen vår? Det er interessant at det her ikke finnes noen etablert term i norsk. Noen kaller dette for ’adverbielt partisipp’. Det er ikke helt treffende, for vi har sett at partisippet her samsvarte fullstendig med subjektet i setningen i kasus, kjønn og tall. Det viktigste er ikke hvilket begrep vi velger, men at vi kjenner til denne måten å bruke partisippet på. Når partisippet på denne måten erstatter et verb, vil partisippet aldri ha artikkel.

Øvelse. Oversett. 1. μαρτυρει περι αυτου λεγων... 2. μαρτυρει περι αυτου λεγουσα...

Partisippet kan også erstatte et substantiv. Det går vi gjennom i eksemplene nedenfor:

Presens partisipp aktiv hankjønn nominativ entall
ο πιστευων den troende = den/han som tror

Presens partisipp aktiv hankjønn nominativ flertall          
οι πιστευοντες de troende = de som tror

Presens partisipp aktiv hunkjønn nominativ entall 
η πιστευουσα den troende (kvinnen) = den/hun som tror

Presens partisipp aktiv hunkjønn nominativ flertall          
αι πιστευουσαι de troende (kvinnene) = de som tror

Partisippet kan også brukes på en annen måte. Det kan erstatte et substantiv, og kan da fylle alle de funksjoner et substantiv kan fylle i en setning. Det vil si at partisippet blant annet kan fungere som subjekt eller objekt. Vi kaller det for ’substantivert partisipp’. Med det mener vi at vi har gjort partisippet om til et substantiv, og vi behandler det som et substantiv. Formene er de samme, det er bruken som er annerledes. Vi kan forestille oss et substantivert partisipp i ubestemt form, men det vanligste er at det substantiverte partisippet er bestemt. Derfor er det ført opp over med artikkelen fordi det er slik vi som oftest møter det.

Oversettelsen av de substantiverte partisippene er enkel: (1) Vi oversetter først den greske artikkelen i entall med ’den’, og vi oversetter den greske artikkelen i flertall med ’de’. (2) Vi oversetter så det greske partisippet med et tilsvarende norsk partisipp (slik som ’troende’). Vi ser så på resultatet. I mange tilfeller kan vi la oversettelsen bli stående slik. Når vi for eksempel oversetter ο πιστευων, føles det naturlig på norsk å beholde partisippet. Dersom vi føler at vi ikke vil bruke den norske partisippformen, kan vi forsøke flere muligheter. (3) Vi kan oversette partisippet med en relativsetning. Vi lar ’den/de’ bli stående og utfyller i stedet med en relativsetning: ’den som tror’ i entall, og ’de som tror’ i flertall. (4) Dersom vi heller ikke er tilfreds med den løsningen, kan det tenkes at det finnes et norsk substantiv vi kan bruke.

Vi ser på noen eksempler:

ο διδασκων (presens partisipp aktiv hankjønn nominativ entall av verbet διδασκω ’undervise’/’lære fra seg’). Vi forsøker først å oversette direkte: Artikkelen gjengir vi med ’den’, og partisippet gjengir vi med ’undervisende’ eller ’lærende’. Ingen av de løsningene er helt tilfredsstillende: ’Den lærende’ eller ’den undervisende’ er forståelig, men uvanlig i norsk. Vi prøver så i stedet med en relativsetning: ’Den som underviser’ eller ’den som lærer’. Begge disse kan vi bruke. Kanskje får vi ideen om at vi i norsk har et substantiv som ligger svært nær: ’læreren’. Det er ingen dårlig idé. Likevel mister vi her en nyanse i gresken. Når gresk bruker presens partisipp, betyr det ikke at personen man viser til har handlingen som yrke eller regelmessig utfører handlingen. Partisippet viser bare til en person som utfører handlingen. Om dette skjer regelmessig eller alltid sier ikke partisippet noe om. Dersom man på gresk skal si ’læreren’, har man et eget substantiv, ο διδασκαλος. Det er derfor en viss forskjell på ο διδασκων (den som lærer) og ο διδασκαλος (den som av yrke er lærer).

ο σπειρων (presens partisipp aktiv hankjønn nominativ entall av verbet σπειρω ’så’; slik i Mark 4:3). Dette er et av de kjente begrepene fra evangeliene, og så snart vi vet hva σπείρω betyr, er det er nesten umulig å vurdere dette uavhengig av bibeloversettelsene vi har lest tidligere. Vi er ferdig med oversettelsen før vi har begynt. Vi forsøker likevel å se på det som om vi møter det for første gang. Dersom vi prøver den teknikken vi brukte ovenfor, får vi ’den sående’. Det er vi ikke helt fornøyd med, og vi forsøker ’den som sår’ eller ’han som sår’. Det er en fullt mulig oversettelse. Likevel må vi vurdere løsningen med substantivet ’såmannen’. Det bibelteksten mener med ο σπειρων er at mannen i lignelsen utfører handlingen. Vi kan tenke at han er en bonde eller en leiekar som i en bestemt situasjon sår i åkeren. Han er ikke såmann av ’yrke’. Dette er et vanskelig spørsmål. Ordet har blitt en del av det norske bibelspråket, og bør vi revidere det uten at det er svært gode grunner til det? Et lignende tilfelle har vi med ο πειραζων (av verbet πειραζω ’friste’) = ’den fristende’ = ’han som frister’. Her har det norske bibelspråket etablert oversettelsen ’fristeren’.

ο νικων (presens partisipp aktiv hankjønn nominativ entall av verbet νικαω ’seire’, slik i Åp 2:11.26; 3:5). Dette begrepet går igjen i Åpenbaringsboken. Hvert av de syv menighetsbrevene i bokens andre og tredje kapittel avsluttes med et løfte som Menneskesønnen gir til ο νικων. Verbet viser til overvinnelsen av motgangen og forfølgelsen som beskrives i brevene. Hvordan skal vi så oversette det? Det at løftet gis til flere, gjennom alle de syv brevene, gjør at oversettelsen ’seierherren’ blir unaturlig. Vi bør velge noe slikt som ’den som seirer’. Da har vi bevart ideen om at løftet er allment. Det er en fleksibel formulering, som ikke gjelder en bestemt person, men hver enkelt som seirer. Nettopp det allmengyldige ligger ofte i bruken av substantiverte partisipp. I dette tilfelle må vi derfor velge ’den som seirer’ fremfor ’han som seirer’. Gresk brukte hankjønn i generelle formuleringer som gjaldt begge kjønn. Det at et substantivert partisipp gjerne brukes i allmenne utsagn fører til at de ofte forekommer i ordspråk (slik som ο ορυσσων βοθρον... ’den som graver en grav...’ Ordsp 26:27) Men vi må ikke lage det til en regel: Vi har sett at et substantivert partisipp også kan brukes når man absolutt vil vise til en bestemt karakter (som ο πειραζων, ’fristeren’ eller ο ποιων Πλειαδα και Εσπερον ’Han som skaper Pleiadene og Aftenstjernen, Job 9:9).

Øvelse. Oversett. 1. ο αγαθοποιων. 2. ο αγαθοποιων εκ του θεου εστιν. 3. μενει. 4. μενει εν τη αγαπη. 5. ο μενων εν τη αγαπη. 6. ο μενων εν τη αγαπη εν τω θεω μενει.

Til slutt skal vi se at partisippet også kan inngå som en del av et verb.

Vi har nå sett at partisippet kan fungere som en erstatning for et verb, og at det kan fungere som erstatning for et substantiv. Det finnes også flere muligheter. En av dem er at partisippet kan være en del av et sammensatt verb. Det er da normalt en form av ειμι (’er’) som brukes sammen med partisippet. Her er et eksempel:

ην (3. p. ent. imperfektum indikativ aktiv) διδασκων (pres. part. akt. han. nom. ent.)
’Han underviste’

Denne sammensatte formen oversetter vi dermed som om det sto 3 person entall imperfektum indikativ aktiv, εδιδασκεν ’han underviste’. Den sammensatte formen med partisipp legger sannsynligvis større vekt på å skildre handlingen som en prosess.

Øvelse. Oversett. 1. ην νηστευων. 2. ην νηστευουσα 3. και ησαν οι μαθηται Ιωαννου και οι Φαρισαιοι νηστευοντες.

 

 

Tilbake til gresk

Hjem