methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 11. juli 2015
Leksjon 28: Infinitiv

Presens infinitiv aktiv - πιστευειν å tro

Hva er infinitiv? I tillegg til partisipp er det også en annen form av verbet som ikke bøyes i person. Det er infinitiv. Infinitiv er en substantivisk form av verbet, det vil si en form av verbet som kan minne om et substantiv. På gresk blir dette ennå tydeligere enn på norsk fordi den greske infinitiv kan ha bestemt artikkel. Artikkelen er alltid intetkjønn:

το πιστευειν (det) å tro /// το γραφειν (det) å skrive

Artikkelen vi har brukt her er den bestemte artikkel i intetkjønn nominativ entall. Dersom vi setter en artikkel foran en infinitiv på gresk, er det tydelig at vi behandler infinitiv som om det var et substantiv. Her ser vi forskjellen mellom en infinitiv og et partisipp. Vi kunne også sette en artikkel foran et partisipp (substantivert partisipp), men da fikk vi en helt annen betydning. Da vi plasserte en artikkel foran partisippet, så vi at partisippet kunne vise til den handlende personen. Når vi nå setter en artikkel foran en infinitiv, viser ikke infinitivsformen til den handlende personen, men til selve handlingen. Det kan vi ha som en grunnregel: En infinitiv viser til handlingen som verbet uttrykker.

Hvordan bøyes infinitiv? Vi har sagt at en infinitiv kan ha artikkel. Det er derfor nærliggende å tenke at infinitiven bøyes som et substantiv. Dette kan misforstås. En infinitivsform, som ’presens infinitiv aktiv’ kan ikke i seg selv bøyes i kasus, kjønn eller tall. Den er alltid intetkjønn, og den er alltid entall. Vi kan likevel tenke oss at infinitiven har ulike kasus. Kasus vil ikke komme frem i selve infinitivsformen, men i den bestemte artikkelen. Vi kan da behandle infinitiv som om den sto i genitiv, slik som her:

καιρος του τεκειν  ’en tid for å føde’ (Fork 3:2, slik i Septuaginta)

Det er likevel misvisende å si at infinitiven her står i genitiv. Vi kan ikke se det på infinitivsformen i det hele tatt, det er bare artikkelen som forteller oss det. Det er derfor praktisk å se på bruken av infinitiv med artikkel som et særtilfelle.
Det vanligste er å møte infinitiv uten artikkel, og da kan vi ikke si at den har en bestemt kasus. Da vil vi bøye den som følger:

Tempus: Presens, aorist, futurum, perfektum
Diatese: Aktiv, medium, passiv

Vi klarer oss derfor med to bestemmelser, infinitivens tempus og infinitivens diatese. Vi ser dermed at det er langt færre infinitivsformer enn det er partisippformer. Det er heller ikke slik at vi har tolv (fire ganger tre) ulike former; presens og perfektum infinitiv er like i medium og passiv. Vi har nå ført opp den infinitivsformen som hører sammen med alle verbene vi har sett på til nå, nemlig presens infinitiv aktiv.

Hvordan oversetter vi infinitiv? I motsetning til det greske partisippet er den greske infinitiv ikke så vanskelig å oversette. Vi kan først lage en hjelpeoversettelse der vi gjengir den greske infinitiv med norsk infinitiv. Dersom det blir vanskelig å beholde den oversettelsen, kan vi forsøke å justere den. Det beste er å begynne med noen vanlige uttrykksformer på gresk der vi bruker infinitiv. Disse konstruksjonene vil vi møte igjen og igjen i tekstene.

θελω ’jeg ønsker’+ infinitiv. Her vil det greske uttrykket svare til det norske. Dersom vi setter θελω i første person entall vil det uttrykke talerens/skriverens eget ønske: θελω δουλευειν ’jeg ønsker å tjene’. Det er også mulig å bruke θελω i andre personer: θελετε δουλευειν ’dere ønsker å tjene’. Hvordan skal vi her lage en analyse av setningen? Det er her ingen fasitsvar. Noen vil tenke at infinitiven her er objekt. Analysen blir da ’Jeg (Subjekt) ønsker (Verbal) å tjene (Objekt). Andre vil heller slå sammen θελω og δουλευειν til ett verbal. I så fall svarer det til norsk ’jeg vil tjene’, der det er naturlig å tenke på ’vil tjene’ som et sammensatt verbal.

μελλω ’jeg skal’ + infinitiv. Betydningen av μελλω ligger ikke helt fast: μελλω + infinitiv kan brukes om noe som må skje. Uttrykket kan også brukes om noe taleren ønsker å gjøre. μελλω υπαγειν ’jeg skal gå bort’. μελλω πίνειν ’jeg skal drikke’. Også her er det mulig å sette μελλω i andre personer: μελλει πασχειν ’han skal lide’. Her gjengir vi igjen en gresk infinitiv med en norsk infinitiv. Den mest naturlige analysen av denne uttrykksformen er å tenke at μελλω sammen med infinitiven danner et sammensatt verbal.

δει ’er nødvendig’ + infinitiv. Her møter vi en annen type bruk av infinitiv. I eksemplene vi så over (I og II) var infinitiven svært nær knyttet til verbalet. Den ble nærmest en del av verbalet. Her er det annerledes. Subjektet til δει er ingen person, men selve infinitiven. Her viser altså infinitiven at den er en substantivisk form av verbet. Den kan fungere som subjekt for et verb, på samme måte som et substantiv. Slik forstår vi en setning som πλειν δει ’å seile er nødvendig’. Subjektet er πλειν (’å seile’), verbalet er δει (’er nødvendig’). Konstruksjonen med δει er svært viktig i Det nye testamente. Det er dette uttrykket som brukes hos Matteus, Markus og Lukas der Jesus forutsier sin egen lidelse: δει τον υιον του ανθρωπου πολλα παθειν...(Mark 8:31). Infinitiven παθειν (’å lide’) er her subjektet til δει. Infinitivskonstruksjonen er blitt utvidet både med et subjekt, τον υιον του ανθρωπου (’Menneskesønnen’) og et objekt, πολλα (mye, mange ting). Både subjektet og objektet står i akkusativ, noe som er vanlig ved infinitivskonstruksjoner. Skal vi få en god norsk setning ut av dette, må vi omskrive: ’Menneskesønnen skal lide mye...’

εξεστι(ν ) ’er tillatt’ + infinitiv. Denne bruken av infinitiv minner om bruken av δει + infinitiv. Også her er infinitiven subjekt til verbet εξεστιν. Eksempel: εξεστιν θεραπευειν ’å helbrede er tillatt’ = ’det er tillatt å helbrede’. Denne konstruksjonen brukes ofte med dativ om den personen handlingen er tillatt for. Dativleddet er da et indirekte objekt til εξεστιν.

Øvelse. Oversett. 1. μελλει το ποτηριον πινειν. 2. δει το ποτηριον πινειν. 3. εξεστι μοι υπαγειν.


 

 

                        

 

Tilbake til gresk

Hjem