methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 18. februar 2015
Leksjon 3: Noen viktige setningsledd i gresk


Læren om ordklassene som vi nå har gjennomgått fikk en stor utbredelse, og var som vi sa en av de store nyvinningene i språkvitenskapen. Man kunne nå dele ordene inn i klasser, selv om enkelte av kriteriene for inndelingen var uklare. Det gjensto likevel et problem. Man hadde ikke noe godt begrepsapparat til å beskrive setningen. Dette var noe de antikke grammatikerne aldri lyktes godt med. Den antikke tenkningen om setningen er temmelig innviklet. Den er interessant fra en teoretisk synsvinkel, men for oss som har et praktisk siktemål er den til liten hjelp. Først i overgangen mellom antikken og middelalderen begynte man å utvikle et vokabular som er egnet til å beskrive setningen. Dette vokabularet ble videreutviklet, og vi kjenner det fra arbeidet med moderne språk. Også her gir vi en oversikt over de viktigste begrepene:

Verbal (V). ’Verbal’ brukes på norsk om verbet som setningsledd. Verbalet er det viktigste leddet i setningen. Ingen setning kan tenkes uten et verbal. Riktignok kan verbalet mangle på overflaten, det vil si at man unnlater å si/skrive det. Det vil imidlertid bare skje dersom man er helt sikker på at den man kommuniserer med forstår hvilket verb som er utelatt. På gresk kan man si εγω κυριος ’jeg (er) Herren’, uten verbal. Det betyr at verbalet er underforstått. I så fall må vi bare tenke oss at verbalet står der. Vi sa ovenfor at et verb alene kan danne en setning: πιστευομεν ’vi tror’ er en hel setning på gresk.

Subjekt (S). Dette er det ledd i setningen som er nærmest forbundet med verbalet. Subjektet er i alle setninger nært knyttet sammen med verbalet. Forbindelsen mellom de to leddene er den viktigste i enhver setning. Subjektet er det leddet som verbalhandlingen skildres med utgangspunkt i: ο ανθρωπος σπειρει ’mannen sår’ (om en som sår korn i åkeren). Den nære forbindelsen mellom subjektet og verbalet kommer til uttrykk i den såkalte samsvarsregelen: Den person og det tall som subjektet står i, må også verbalet stå i. Denne regelen er grunnlag for all lesning av greske tekster, og vi vil komme tilbake til den igjen og igjen. Vi kjenner samsvarsregelen best fra engelsk (’I run’-- ’you run’--’he runs’). Skillet mellom gresk og engelsk er at dette gjelder i langt større grad i gresk. De som har lest tysk eller spansk vil være kjent med dette.
Hovedregelen i norsk er at subjektet settes først i setningen (’Per løper’). Det vil også ofte gjelde i hellenistisk gresk, men et skille mellom norsk og gresk er at rekkefølgen på ordene er friere.
I språk som ikke har passiv form av verbet, vil subjektet alltid være den som handler. Dette gjelder ikke i gresk og i norsk, siden verbet også kan settes i passiv. Da er subjektet ikke aktivt og handlende, men passivt: ’Ormen blir bitt’.

Objekt (O). Dette leddet i setningen er også knyttet til verbalet, men forbindelsen er ikke så nær som mellom subjektet og verbalet. Det er derfor ingen samsvarsregel som virker her. Objektet er det leddet i setningen som verbalhandlingen retter seg mot, målet for handlingen. Dette kan tenkes konkret som i ’hammeren (S) slår (V) spikeren (O)’, men det kan også tenkes brukt om resultatet av en handling som i ’vi (S) bygger (V) et hus (O).

Indirekte objekt (IO). Dette leddet er også knyttet til verbalet, men vi kan tenke at det er fjernere fra verbalhandlingen, mer rykket bort fra den. Det er et ledd som ikke blir direkte rammet av verbalhandlingen, men som likevel blir påvirket av den på en eller annen måte. Det vanlige eksempelet er ved verb som betyr å ’gi’. Da vil gaven være objekt, mens den som får gaven er det indirekte objektet. Et eksempel er: ’Han (S) ga (V) gutten (IO) boka (O).

Subjektspredikativ (SPiv). Dette leddet skiller seg fra objektet ved at det ikke befinner seg utenfor subjektet. Det er derimot enten identisk med subjektet, som i ’Ordet (S) var (V) Gud (SPiv)’, eller skildrer en egenskap hos det (’Ordet er evig’). Subjektspredikativ brukes derfor ved verbal som har en betydning som svarer til ’være’ eller ’bli’ (jf. den gamle lista ’være, bli, hete, synes og kalles’, det er verb som tar SPiv).

Adverbial (Adv). Dette leddet gir en nærmere beskrivelse av verbalhandlingen. Man kan tenke seg det som et ledd nært knyttet til verbalet. Vi har allerede sett et eksempel på et adverbial i setningen ’Tryfon går vakkert (καλως)’. Ordet καλως er et adverb så lenge vi tenker på ordet alene, men i setningsanalysen kaller vi det adverbial. Det interessante er at også andre ordklasser kan gå inn på denne plassen i setningen. Dersom vi i stedet sier ’Tryfon går i tempelet’, har vi erstattet adverbet (’vakkert’) med en preposisjonsfrase (’i tempelet’). Men preposisjonsfrasen fungerer på samme måte, den forteller noe mer om verbalhandlingen. Derfor er også preposisjonsfrasen her adverbial.
De leddene vi har kommentert ovenfor er ikke alle setningsleddene på gresk. Det finnes også flere, men det beste er å la dem ligge til vi har et tydeligere bilde av helheten.

Det er regler for hvordan de ulike ordklassene går inn i de ulike funksjonene. Subjektet kan f. eks. være et substantiv eller et pronomen. Adverbialet kan være et adverb, men det kan også være en preposisjonsfrase. Men én regel står fast: Verbalet må alltid være et verb.


Tilbake til gresk

Hjem