methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 3. august 2015
Leksjon 36: Hva er aorist?

Begrepet ’aorist’ er tvetydig. Vi skal nå begynne med aoristformene. Før vi går mer detaljert inn på de enkelte formene, stiller vi spørsmålet om hva ’aorist’ er. Her er det lett å bli forvirret. For det første kan betegnelsen ’aorist’ brukes på to ulike måter. Vi var inne på at grekerne kunne dele hele verbalsystemet inn i tre ’familier’. Hver av familiene hadde to medlemmer. I denne språkbruken er aoριστος navnet på en av familiene. Vanskeligheten ligger i at et av medlemmene i den familien heter ’aorist’. Vi ser dette klart av den følgende listen:

Familien παρατατικoς ’utstrakt’: Presens, imperfektum.
Familien αοριστος ’udefinert’: Aorist, futurum
Familien συντελικος ’fullført’: Perfektum, pluskvamperfektum

I dette kurset løser vi problemet ved å bruke det greske ordet αοριστος når vi viser til familien. Når vi viser til medlemmet av familien, bruker vi den norske formen, ’aorist’. Det kan være nyttig å forholde seg til begge disse nivåene. I praksis er det begrepet ’aorist’ vi får mest bruk for. Det er navnet på et tempus, på samme måte som ’presens’ eller ’imperfektum’. Når vi leser tekster, vil vi alltid møte verbet i et bestemt tempus, og da er det ikke betegnelsen αοριστος som gjelder. Da sier vi ’aorist’.

Listen er et forsøk på å beskrive språket og har ikke absolutt gyldighet. Tabellen vi har brukt med de tre ’familiene’ er basert på Dionysios Thrax sin innføring i gresk grammatikk fra keisertiden. Det sier altså noe om hvordan et bestemt miljø i antikken oppfattet det greske språket som de selv talte. Man kan stille spørsmål ved flere ting i listen ovenfor. Dersom vi oppfatter ’utstrakt’ (παρατατικος) svært konkret, som ’utstrakt i tid’, kommer vi til den umulige slutningen at grekerne ikke kunne snakke om en handling i nåtiden som ikke strakk seg over tid. Det kan ikke stemme, og vi må derfor tenke på begrepene som del av et grammatisk vokabular som den antikke skolen kunne ha gitt oss en mer presis fremstilling av. Vi har ikke noen språkfølelse med antikkens gresk, og derfor har grammatikerne fra renessansen og frem til i dag gitt svært ulike forklaringer på hva som ligger i de enkelte greske verbformene.

En annen vanskelighet ligger i språkutviklingen: Det greske språket har endret seg hele tiden, og vi vet at endringene også gjelder hele verbalsystemets oppbygning. Når vi skal gi en beskrivelse av systemet, er det da mulig å innvende: Hvilket system er det vi skildrer? Når i det greske språkets historie så verbalsystemet slik ut? En viktig utvikling var at skillet mellom aorist og perfektum med tiden ble utvisket (denne prosessen begynte allerede i antikken). Derfor vil innsikt i nygresk være til en viss hjelp. Den nygreske grammatikken kan vise oss hva hellenistisk gresk utviklet seg mot, men den kan ikke gi oss et fullstendig bilde av hellenistisk gresk.

Til tross for disse vanskelighetene er tabellen vi har gjengitt et sted å starte. Listen viser at de antikke grammatikerne var bevisst det som de moderne grammatikerne kaller ’aspekt’, hvordan taleren velger å fremstille handlingen (for eksempel som avsluttet eller fullført, som enkeltstående eller gjentatt). Det er det som ligger i de tre ’familiene’. Både aorist indikativ og imperfektum indikativ brukes om fortid, og det må ligge en forskjell på meningsplanet mellom de to. Vi vet at det er et bestemt motiv som taleren har når taleren bruker aorist og ikke imperfektum, men vi er usikre på hva dette motivet er.

Beskriver aorist handlingen som et punkt? Det blir ofte sagt at den greske aoristen beskriver handlingen som et punkt. Man sier at aoristen kan beskrive en momentan handling, og at motsetningen til imperfektum ligger her: Aoristen skal beskrive handlingen som et punkt, imperfektum skal beskrive handlingen som en prosess. Denne beskrivelsen kan ha noe for seg, men den kan lett misforstås. La oss se på noen eksempler. Vi lærer først aoristformen

ελυσε(ν) ’han/hun/det løste’
3 person entall aorist indikativ aktiv av verbet λυω

Denne formen vil vi møte svært ofte i tekstene. Vi ser at formen minner om imperfektum ved at den har augment. Augmentet uttrykker også her fortid. Augmentet er imidlertid ikke noe kjennemerke ved aorist, siden det bare er aorist indikativ som har augment. Vi ser også at formen har en σ (sigma) lagt til, siden verbet i ordboka heter λυω. Heller ikke sigma kan vi se på som et absolutt kjennetegn på aorist fordi sigma også legges til ved futurum. Vi kan likevel lage en regel som vi kan ha nytte av: En verbform som både har augment og som har sigma lagt til, er aorist indikativ.

Med denne formen kan vi nå bruke eksempler på aorist. Vi vender tilbake til spørsmålet om aoristen beskriver handlingen som et punkt. I paradisfortellingen i Genesis 2-3 finner vi mange aoristformer. En av dem finner vi her:

ο οφις ηπατησεν με ’slangen narret meg’ (Gen 3:13)

ο οφις er hankjønn nominativ entall (tredje deklinasjon). ηπατησεν er 3 person entall aorist indikativ aktiv av verbet απαταω ’å narre’. Her uttrykkes augmentet ved at alfa blir forlenget til eta. με er det personlige pronomen i 1 person akkusativ entall ’meg’.

I dette eksempelet kan vi godta at handlingen beskrives som momentan. Vi kan forestille oss at det er et på et bestemt punkt at man blir narret. Når vi leser videre i Genesis, er det mulig å tenke slik om de fleste aoristformene vi møter:

’fordi du gjorde dette...’ (3:14)
’Eva...fødte Kain’ (4:1)
’Kain...drepte Abel (4:9)

I disse eksemplene bruker Septuaginta aorist indikativ. Vi får inntrykk av at aoristen viser til en enkelthandling som om den var et punkt. Dette inntrykket endrer seg imidlertid når vi leser videre. Når vi kommer til Adams død, sier teksten:

’og alle dagene som Adam levde (εζησεν) var 930 år...’ (5:5)

Igjen bruker Septuaginta aorist. εζησεν er 3 person entall aorist indikativ aktiv av verbet ζαω ’å leve’. Her er det likevel ikke noen enkeltstående handling, men et helt liv som strekker seg over nesten tusen år. Dersom vi leser videre om hele slektslinjen, ser vi at aoristen brukes gjennomgående (Metusalem 5:27, Lamek 5:31 etc.). Dette materialet blir vanskelig å forklare dersom vi tenker at aoristen skal vise til handlingen som et punkt. Noen vil si at aoristen likevel har denne betydningen. De kan si noe slikt som dette: Når Septuaginta bruker aorist om Adams liv, er det fordi teksten her ikke vil legge vekt på livslengden, teksten behandler den lange tidsperioden som om den var et punkt. Dette skal være typisk for den krønikestilen vi finner i Genesis. Slik er det selvfølgelig mulig å tenke, men da har også tanken om ’punktet’ mistet noe av sin mening. ’Punktet’ kan være hva som helst, tusen år og kanskje lenger. Slik ser det ut hos Paulus: Paulus kan bruke aoristen εβασιλευσεν ’hersket’ om dødens regjeringstid fra Adam og frem til Moses: αλλα εβασιλευσεν ο θανατος ’men døden hersket...’(Rom 5:14).

Det er derfor nødvendig å lete etter en annen løsning. Kanskje kan begrepet αοριστος hjelpe oss. Det betyr ’udefinert’. Ville grekerne med dette si at aoristhandlingen ikke skal defineres nærmere, at aoristen bare uttrykker at noe skjer, uten at vi legger noe særskilt i formen? Dersom det er riktig, er aoristen det vi i dag kaller for en ’umarkert’ verbform. Da sier det oss ikke noe spesielt at formen er aorist, og en aorist indikativ vil kun fortelle oss (1) hvem som er subjektet, (2) om subjektet er aktivt eller passivt og (3) at handlingen finner sted i fortiden. Feilen vi har gjort er da at vi i det hele tatt stilte spørsmålet om hva aorist betyr. Disse spørsmålene kan vi selvfølgelig ikke håpe å besvare innenfor dette kurset. Vi må la flere muligheter stå åpne. Det er likevel viktig å være klar over at den greske grammatikken inneholder mange uklarheter. Dersom vi leser ulike innføringsbøker, vil vi se at alle har problemer med å gi en god forklaring på hva aorist er.

Innledende om oversettelsen av aorist til norsk. Vi antyder nå kort hvordan aoristformene vanligvis oversettes til norsk. Spørsmålet om oversettelse må vi vende tilbake til i forbindelse med de enkelte formene. Det er langt lettere å oversette den greske aoristen til norsk enn det er å forklare hva aorist er. Når vi oversetter aorist til norsk, er det viktig å skille mellom aorist indikativ på den ene siden, og alle andre aoristformer på den andre siden.

  1. Aorist indikativ (det vil si aorist med augment) svarer til norsk preteritum. Vi kan si at aorist indikativ er normalformen i en fortelling om fortiden. Her kan vi bruke Gen 3:13 som eksempel: ο οφις ηπατησεν με ’slangen narret meg’. Gresk aorist indikativ svarer her til norsk preteritum. Vi ser da at den norske oversettelsen av gresk imperfektum indikativ og aorist indikativ kan bli den samme.
  2. De øvrige formene (alle aoristformer uten augment) vil ofte svare til norske presensformer. Slik vil gresk aorist infinitiv svare til norsk presens infinitiv. Særskilte regler gjelder for oversettelsen av aorist partisipp.

Aoristens former. Aoristen er derfor en verbform som ikke er vanskelig å oversette. Den inngår i et eget system som eksisterer parallelt med παρατατικος (presens + imperfektum) i det greske språket. Det største problemet med den greske aoristen er at aoristformene kan dannes på mange forskjellige måter. Aoristen har ikke spesielt mange former, men en og samme form vil ikke alltid se lik ut. Her er det et skille mellom aorist og imperfektum. Imperfektumformene var forutsigbare. Dersom vi vet hvordan et verb ser ut i presens, kan vi lett danne imperfektumformen. I aorist er det annerledes. La oss se hvilke muligheter som finnes:

  1. Sigmatisk aorist (Aorist I) Dersom vi skal sette verbet λυω i 1 person entall aorist indikativ aktiv, heter det ελυσα ’jeg løste’. Vi kaller denne type aorist for ’sigmatisk’ fordi den inneholder bokstaven sigma. Dette er den normale aoristformen på gresk.
  2. Aorist II. Dersom vi skal sette verbet λαμβανω ’jeg tar’ i 1 person entall aorist indikativ aktiv, heter det ελαβον ’jeg tok’. Denne formen ligner på imperfektum, men er aorist. Hva er forskjellen? Imperfektum er dannet direkte fra presens: Presensformen λαμβανω er grunnlaget for imperfektum. Derfor heter 1 person entall imperfektum indikativ aktiv ελαμβανον, som vi også oversetter med ’jeg tok’. Presens og imperfektum (λαμβανω/ελαμβανον) har den samme stammen (λαμβανο-) fordi de hører til en og samme familie (παρατατικός). Aoristen (ελαβον) tilhører en annen familie (αοριστος), og har derfor en annen, kortere stamme (λαβο-). Denne type aorist har fra gammelt av fått navnet ’aorist II’. Svært mange aoristformer på gresk er aorist II.
  3. Kappa-aorist. Dersom vi skal sette verbet διδωμι ’jeg gir’ i 1 person entall aorist indikativ aktiv, heter det εδωκα ’jeg ga’. Grammatikerne kaller den kappa-aorist fordi den inneholder bokstaven kappa. Det er bare en noen få kappa-aorister på gresk.
  4. Rotaorist. Dersom vi skal sette verbet γινωσκω ’jeg kjenner’ i 1 person entall aorist indikativ aktiv, heter det εγνων ’jeg kjente’. Denne kalles ’rotaorist’ fordi endelsen (her ν) føyes rett til roten (γνω). Det er bare noen få rotaorister som er i bruk i Det nye testamente.

Disse formene vil vi nå fremover lære oss. Listen over er ment som en oversikt. Vi ser nå at den greske aoristen er mer mangfoldig enn den greske imperfektum. Dersom vi oppgir rekken med 1 person entall imperfektum indikativ aktiv av de fire samme verbene, ser den slik ut: ελυον, ελαμβανον, εδιδουν, εγινωσκον. Formene er temmelig like, og de fleste kan dannes på grunnlag av presensformen. I aorist kan ikke formen dannes på grunnlag av presens. Den er en helt selvstendig form som må læres i grammatikken.

De ulike aoristtypene har ikke ulik betydning. Vi må her oppklare en mulig misforståelse: Det er ikke slik at de ulike aoristtypene (sigmatisk aorist, aorist II, kappa-aorist, rotaorist) har ulik betydning. Det er bare ulike måter å forme aoristen på. Dette kan sammenlignes med norsk. Skal vi sette ’leser’ i preteritum, må vi skrive ’leste’. Skal vi derimot sette ’løper’ i preteritum, må vi skrive ’løp’. De to formene ’leste’ og ’løp’ er likeverdige. Det er bare måten formen dannes på som er ulik. Dette skyldes at ’løper’ har en sterk bøyning. Det samme kan vi si er tilfelle i gresk. Vi kan si at λύω har en svak bøyning, mens de andre verbene vi så på, λαμβανω, διδωμι og γινωσκω har ulike former for sterk bøyning. De er det vi kaller ’sterke verb’.

Grammatikken er her et nødvendig hjelpemiddel. Ordboka er uunnværlig for å finne betydningen av ord i en tekst. På samme måte er grammatikken et nødvendig hjelpemiddel for å kunne bestemme former av det greske verbet. Dersom man har mulighet til det, vil det lønne seg å lære alle de sterke verbene på gresk. Da vil man uten vanskelighet kunne bestemme en gresk verbform. Et godt alternativ er alltid å ha listen over sterke verb tilgjengelig.

Øvelse. Bruk en gresk grammatikk (for eksempel Goodwin, Greek Grammar) og bestem aoristtypen (sigmatisk aorist, aorist II, kappa-aorist, rotaorist) på følgende verb. Verbene oppgis her i presens. Ikke gi noen fullstendig formbestemmelse. 1. βαινω. 2. ευρισκω. 3. λαμβανω. 4. μανθανω. 5. βλεπω. 6. εσθιω. 7. πινω. 8. κλαω.

 

 

Tilbake til gresk

Hjem