methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 19. februar 2015
Leksjon 4: Innføring i det greske verbet


Vi har allerede sagt at ordet πιστευομεν er en hel setning på gresk med betydningen ’vi tror.’ I dette ligger det at de greske verbformene i seg selv gir langt mer informasjon enn de norske verbformene. Norsk behøver to ord for å uttrykke det samme. På lignende måte vil en norsk setning med verbet i passiv (’jeg ble åpenbart’) også kunne svare til ett eneste gresk ord (απεκαλυφθην). I dette tilfelle vil den greske verbformen formidle en mengde informasjon: Vi får blant annet vite at subjektet er ’jeg’, at subjektet er i en passiv tilstand, og at handlingen fant sted i fortiden. All denne informasjonen ligger i verbets form. Den viktigste oppgaven når vi skal lære gresk er å trenge inn i denne koden, slik at vi blir i stand til å tolke hver eneste verbform og knytte den til et bestemt subjekt, en bestemt tid og en bestemt handlemåte. Dersom vi gjør en feil her, og for eksempel erstatter et ’jeg’ med et ’du’, eller endrer fra fortid til nåtid, vil vi fjerne oss fra setningens opprinnelige mening, og vi vil dikte noe helt nytt i stedet for å oversette den greske setningen vi har foran oss. Det å lære det greske språket er derfor ikke så mye å bygge ut et vokabular som det er å bli fortrolig med alle formene. Før vi kan lære formene er det nødvendig å få et overblikk over hele landskapet, å vite hva den greske verbformen kan uttrykke, og hva den ikke kan uttrykke. Vi har sagt at det greske verbet bøyes i person, tall, tempus, modus og diatese. Vi skal nå se nærmere på hva som ligger i dette.

Person: 1/2/3 person. Fra gammelt av har grammatikerne brukt et bilde med tre ’personer’ når de skal forklare verbets former. Den første person er taleren, den andre person er den tiltalte, den tredje person er den som er utenfor samtalen. Man har for lenge siden sett at den såkalte tredje person ikke er noen egentlig person: Det er enhver størrelse som er utenfor samtalen, slik at det like gjerne som en person kan være en stein, et hus, eller et abstrakt begrep, som f. eks. ’sannheten’.

Tall: Entall / flertall. I tillegg til person, bruker gresk to tall: Entall og flertall. Eldre gresk hadde også en totallsform, men den er ikke levende i hellenistisk gresk.

Om forholdet mellom person og tall. Når de tre personene settes i to tall, gir det seks ulike former: ’Jeg’ (1 person entall), ’du’ (2 person entall), ’han/hun/det’ (3 person entall), ’vi’ (1 person flertall), ’dere’ (2 person flertall), ’de’ (3 person flertall). Det er disse seks formene som finnes, og det er egentlig misvisende å si at gresk bøyer verbet i person og i tall. I virkeligheten er person og tall tenkt som en enhet: Endelsene uttrykker alltid kombinasjonen av person og tall. Slik vil endelsen μεν i gresk uttrykke 1. person flertall ’vi’.

Tempus: Presens, futurum, imperfektum, aorist, perfektum, pluskvamperfektum. Vi har disse seks témpora (flertall av tempus) i gresk. Det latinske ordet ’tempus’ kan bety ’tid’, og vi hører derfor ofte at ordet ’tid’ brukes på norsk i denne sammenhengen, f. eks. ’hvilken tid står verbet i?’. Når vi leser gresk bør vi unngå å bruke ordet ’tid’ her fordi det er forvirrende og kan gi oss problemer. Det greske tempus ’aorist’ viser for eksempel ikke til noen bestemt tid, det er simpelthen navnet på en form av verbet. Det samme gjelder flere av de greske tempora. Det er bare tre av de greske tempora som i seg selv viser til en bestemt tid: Futurum (fremtid), imperfektum (fortid) og pluskvamperfektum (fortid). De andre er langt mer fleksible. De greske tempora sier derfor ikke først og fremst noe om tid, men noe om hvordan taleren beskriver handlingen (f. eks. som en prosess, eller som noe avsluttet).

Modus: Indikativ, imperativ, konjunktiv. Dette er de tre viktigste modi (flertall av modus) i hellenistisk gresk. Eldre gresk hadde også optativ (en ønskende form), og den forekommer også i NT, men da som et bevisst stilmiddel, når noen vil skrive som man gjorde før i tiden. Modus uttrykker talerens holdning eller følelse overfor verbalhandlingen. For eksempel kan konjunktiv på gresk uttrykke usikkerhet, at taleren er usikker på om noe vil skje. Imperativ (bydeform) uttrykker derimot at taleren vil at subjektet skal handle (eksempel: ’lukk vinduet!’, subjektet er den som taleren vil skal lukke vinduet). Den viktigste modus er indikativ, som vi kan tenke på som en nøytral modus. Dersom taleren bruker indikativ uttrykker han/hun ingen følelse i det hele tatt, som i setningen ’Det regner’. Indikativ er derfor den form vi stadig vil møte, f. eks. i en fortellende tekst. Det er derfor naturlig å begynne å lære verbets former i indikativ.

Om forholdet mellom tempus og modus. Det er på gresk alltid nyttig å se verbets tempus og modus i sammenheng. Fremstillingen vi har gitt over dreier seg om grunnbetydningen til det enkelte tempus og grunnbetydningen til den enkelte modus. Med tiden vil vi få en følelse av hvordan tempus og modus virker sammen i det greske verbalsystemet. Da vil vi se for eksempel at kombinasjonen av aorist og indikativ betyr fortid. Betydningen av denne typen kombinasjoner kommer ikke frem i fremstillingen ovenfor.

Diatese: Aktiv, medium, passiv (eller: aktiv, mediopassiv). Diatese er gresk for ’tilstand’, og denne bøyningen kan fortelle oss hvilken tilstand subjektet er i, først og fremst om subjektet er aktivt eller passivt. Det er imidlertid viktig at dette er noe verbets diatese kan fortelle oss, diatesen trenger ikke gjøre det. Ofte står verbet i medium som en ren konvensjon, og subjektet er likevel aktivt (grammatikerne kaller dette fenomenet ’deponens’). Det er ordboka som vil hjelpe oss til å skille mellom de ulike tilfellene. Språkbruken i greske grammatikker veksler: Noen sier at gresk har tre diateser: Aktiv, medium og passiv. Andre sier at gresk har to diateser: Aktiv og mediopassiv. Grunnen til denne forvirringen er at det greske språket her er uklart. Gresk har en mellomliggende diatese (’medium’), der subjektet både er aktivt og passivt – det handler med seg selv. Det vanlige eksempelet er λουομαι ’jeg vasker meg’. På grunnlag av denne formen utviklet det greske språket med tiden også en ren passiv. Da ble formen λουομαι forstått som ’jeg blir vasket’. Problemet med forholdet mellom medium og passiv er at mange av formene er like, men ikke alle. Det blir derfor et definisjonsspørsmål om man vil regne med tre diateser på gresk eller med to.

Etter disse kommentarene kan vi tenke noe mer praktisk: Alle greske verbformer som er knyttet til en bestemt person og et bestemt tall vil også ha modus, tempus og diatese. Det er alltid nødvendig å plassere verbet på ett sted i systemet, det vil i praksis si å redegjøre for dets person, tall, tempus, modus og diatese. Dette er formbestemmelsen av verbet og danner grunnlaget for den videre analysen, og til sist oversettelsen. Et godt praktisk råd er alltid å formbestemme i den samme rekkefølgen. En naturlig rekkefølge er person/tall, tempus, modus, diatese. Vårt eksempel πιστευομεν formbestemmes da slik:

 


Πιστευομεν ’vi tror’

Person/tall

Tempus

Modus

Diatese

1.person flertall
(forteller oss at subjektet er ’vi’)

Presens
(et nøytralt tempus som viser til talerens nåtid dersom ikke sammenhengen sier noe annet)

Indikativ
(en nøytral modus)

Aktiv
(diatesen sier oss her at subjektet er aktivt)

 


Tilbake til gresk

Hjem