methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 8. november 2015
Leksjon 42: Aorist II og den sigmatiske aoristen blandes

Repetisjon. Vi har til nå sett på to aorister: Den sigmatiske aoristen og aorist II. Den sigmatiske aoristen har en undergruppe, nemlig de verbene som ender på λμνρ. Vi har derfor følgende mønster:

ελυσα ’jeg løste’ (1 person entall sigmatisk aorist indikativ aktiv)
εκρινα ’jeg dømte’ (1 person entall sigmatisk aorist indikativ aktiv)
ειπον ’jeg sa’ (1 person entall aorist II indikativ aktiv)

Vi har sett et tydelig skille mellom den sigmatiske aoristen og aorist II. Gresk danner aorist II etter mønster fra imperfektum, slik at aorist II inneholder rekken med temavokalen (οεεοεο).

Det greske språket var i stadig utvikling. Det greske språket var likevel i stadig bevegelse. Språkutviklingen var ikke bundet av grammatikernes regler. Nye former oppsto. Noen av dem kunne fortrenge de gamle. En vanlig mekanisme i språket er en ’smitteeffekt’. Det betyr at en bøyning som opprinnelig finnes i en form sprer seg og dukker opp i former der den egentlig ikke hører hjemme. Dersom språket er regulert gjennom et skolesystem, kan de som underviser si at den nye formen er en feil, og de vil motarbeide den. Likevel kan den nye formen etablere seg innenfor et språksamfunn (en gruppe som bruker språket), og med tiden selv bli normen. Selv om det var en sterk tendens gjennom hele antikken til å normere det greske språket, klarte ikke de konservative grammatikerne å stanse den naturlige utviklingen.

Blandingsformen ειπα ’jeg sa’. I Det nye testamente møter vi ikke noen strengt normert gresk. Vi vil møte blandingsformer. En slik blandingsform er en aorist av typen ειπα ’jeg sa’ (1 person entall aorist indikativ aktiv). Vi ser at aorist II-stammen her opptrer med alfa. Alfa kjenner vi fra den sigmatiske aoristen. Vi kan tenke at denne formen er sammensatt ved at aorist II og den sigmatiske aoristen er blandet sammen. Vi ser at blandingsformens stamme kommer fra aorist II, mens alfa og endelsene kommer fra den sigmatiske aoristen. Hva skal vi så kalle denne blandingsformen? Det er ikke noen etablert terminologi her. Noen vil fremdeles kalle den aorist II. Det gir god mening dersom vi forutsetter at stammen er det viktigste elementet i verbet. De vanligste er aoristene ειπα ’jeg sa’ og ηλθα ’jeg kom’.

Blandingsformen og den sigmatiske aoristen uten sigma er like. La oss nå gå tilbake til de aoristformene vi har sett foreløpig. Vi har sett på aorist II, den sigmatiske aoristen (med og uten sigma), og nå denne blandingsformen. Det er et sammenfall i form mellom den sigmatiske aoristen som hadde mistet sigma (leksjon 41) og blandingsformen: Formene εκρινα (av eldre εκρινσα) og blandingsformen ειπα er like. De bøyes nøyaktig likt. En som talte hellenistisk gresk ville neppe føle noen forskjell. De ville oppleves som samme form. Dette er mulig også for oss. Vi kan lære bøyningen av εκρινα og ειπα som en og samme bøyning. For at vi skal se sammenhengen i systemet er det likevel nyttig å vite at de har ulik opprinnelse. εκρινα er en sigmatisk aorist som har tapt sin sigma på grunn av språkets naturlige utvikling (sigma falt bort etter λμνρ). ειπα er også produktet av språkets naturlige utvikling, men på en annen måte. Den er en nyskapning, kombinasjonen av to former som allerede fantes.

Øvelse. Oversett. 1. ειπα τω κυριω  Ο θεος μου ει συ (Sal 140:7). 2. και ειπαν  Ουκ αναβαινομεν (4 Mos 16:12). 3. ηλθαν εις Ιεροσολυμα.

 

 

 

Tilbake til gresk

Hjem