methermenevomenon


τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

GRESK - 28. desember 2015
Leksjon 49: Perfektum indikativ aktiv


Perfektum tilhører den siste familien av tempora. Vi har til nå sett på to ’familier’ av greske tempora. Den første het παρατατικος og inneholdt to tempora, presens og imperfektum. Den andre het αοριστος. Den inneholdt også to tempora, futurum og aorist. Vi har sett at det er viss usikkerhet når med hensyn til hva som ligger i de enkelte formene. Vi vet at de ulike familiene har å gjøre med det man i dag kaller ’aspekt’, hvordan taleren/skriveren velger å fremstille handlingen. Nå tar vi for oss den tredje familien. Den heter συντελικος, og inneholder også to tempora, perfektum og pluskvamperfektum. Her er det enklere å forstå hva formene betyr: συντελικος betyr ’fullført’. De romerske grammatikerne oversatte det med perfectum. Fra dem har vi overtatt vårt ord ’perfektum’. Disse formene fremstiller altså handlingen som fullført.

Perfektums grunnbetydning. Familien vi kaller συντελικος består altså av to medlemmer. Vi konsentrerer oss om det vanligste tempus av de to. Det er perfektum. Perfektums grunnbetydning er at den beskriver en tilstand som er resultatet av en fullført handling. Denne grunnbetydningen er tydelig i πεπτωκα ’jeg har falt’, 1 person entall perfektum indikativ aktiv av verbet πιπτω. Denne grunnbetydningen er viktig. Den kan forklare hvorfor den greske perfektum kan oppfattes som en nåtidsform. Vekten lå i utgangspunktet på tilstanden, ikke på den hendelsen som forårsaket tilstanden. Derfor har ikke perfektum augment på gresk. Vi kan på grunnlag av norsk føle at perfektum er fortid. I gresk la man opprinnelig størst vekt på tilstanden som er resultatet av handlingen. Derfor har ikke perfektum augment. Det skjedde imidlertid en utvikling innenfor det greske språket. Dersom verbet hadde et objekt, kunne man bruke perfektum om en fullført handling som førte til en tilstand hos objektet, og ikke hos subjektet: λελυκα τον ιππον ’jeg har løst/satt fri hesten’ (og nå er hesten fri). På grunnlag av denne bruken kan perfektum oppfattes som en fortidsform. ’Jeg har løst hesten’ kan oppfattes som noe i retning av ’jeg løste hesten’. I hellenistisk gresk finnes det derfor en tvetydighet i bruken av perfektum. Noen ganger ligger vekten mest på tilstanden i nåtiden. Andre ganger ligger vekten på den handlingen i fortiden som forårsaket tilstanden. Da er perfektum nærmest en fortidsform. Hvert sted må vurderes for seg:

Når Martha i Joh 11:27 sier εγω πεπιστευκα [perfektum] οτι συ ει ο Χριστος, er det naturlig å oversette den greske perfektum med norsk presens: ’Jeg tror at du er Messias’. Her er oversettelsen ’jeg har trodd at du er Messias’ misvisende. Den norske perfektumformen kan antyde at Martha ikke lenger tror at Jesus er Messias. Sammenhengen forteller oss at hun fremdeles tror det. Derfor kan vi ikke stille opp noen regel om at den greske perfektum må gjengis med norsk perfektum. Det som ligger i den greske perfektumformen er at Martha en gang i fortiden kom til tro på Jesus som Messias, og at denne troen er en tilstand hun fortsatt befinner seg i.

Det samme er tilfelle i Joh 1:15, ο Ιωαννης μαρτυρει [presens] περι αυτου και κεκραγεν [perfektum] ’Johannes vitner om ham og roper’. Her ser vi at en gresk perfektumform er sidestilt med en gresk presensform. En mulig tolkning er at presensformen er såkalt historisk presens, og at også perfektumformen skal oppfattes som en fortidsform. Johannes-tolkningen mener noe annet. Man tenker seg at det er bevisst av evangelisten at han her bruker presens om Johannes Døperens vitnesbyrd. Dette vitnesbyrdet tenker ikke evangelisten seg som avsluttet. Han beskriver det som fortsatt levende.

I Mat 13:46 er det annerledes. Der står det i lignelsen om perlen at kjøpmannen etter å ha funnet perlen πεπρακεν [perfektum]  παντα. Her er en naturlig oversettelse ’han solgte alt’. I denne lignelsen vil vi altså oversette en gresk perfektum med en enkel norsk preteritum. Hvorfor gresken her bruker perfektum, er ikke godt å si. Vi oversetter dermed som om det på gresk sto aorist indikativ. Det er sammenhengen som avgjør.

Med disse tankene i bakhodet kan vi lære formen perfektum indikativ aktiv. Vi fører den norske perfektum som en oversettelse ved siden av formen. Den kan vi begynne med når vi oversetter den greske perfektum. Vi må imidlertid stadig tenke etter og vurdere andre muligheter. Eksemplene vi har sett viser oss at oversettelsen av perfektum kan skifte mellom nåtid og fortid.

Perfektum indikativ aktiv
1 person entall λελυκα jeg har løst     
2 person entall λελυκας du har løst
3 person entall λελυκε(ν) han/hun har løst
1 person flertall λελυκαμεν vi har løst
2 person flertall λελυκατε dere har løst
3 person flertall λελυκασι(ν) de har løst

Kommentar til formen. Perfektum er lett gjenkjennelig på reduplikasjonen. Reduplikasjonen er en fordobling av verbets første stavelse med epsilon som vokal. I eksemplene så vi perfektumformer som πεπτωκα (av πιπτω), πεπιστευκα (av πιστευω) og κεκραγα (av κραζω). Kappa føyes ofte til, men det finnes også perfektumformer uten kappa (som κεκραγα). Alfa legges til som en falsk temavokal. Dette fører til at formen minner om kappa-aoristen, men reduplikasjonen vil som oftest tydelig fortelle oss at det er en perfektum vi har foran oss.

Reduplikasjonen erstattes. Ved verb som begynner på flere konsonanter (som for eksempel στ) kan reduplikasjonen erstattes av epsilon: εσταλκα ’jeg har sendt’ (av στελλω). Denne epsilon må ikke betraktes som augment, men som en erstatning for reduplikasjonen. Ved verb som begynner med vokal kan en forlengelse av vokalen erstatte reduplikasjonen: ημαρτηκα ’jeg har syndet’ (av αμαρτανω). Heller ikke denne forlengelsen må betraktes som augment. Den er en erstatning for reduplikasjon. Også her vil listen over sterke verb i grammatikken være uunnværlig for å gjenkjenne formene.

Øvelse. Oversett. 1. συ τετηρηκας τον καλον οινον εως αρτι (Joh 2:10). 2. εγω νενικηκα τον κοσμον (Joh 16:33) 3. μνημονευε ουν ποθεν πεπτωκας (Åp 2:5).

 

 

Tilbake til gresk

Hjem