FORTOLKNING - 24. januar 2015
«The linking kernel» - fortolkning gjennom setningstyper
En av de mest kjente setningene i Det nye testamentet er «Ordet var Gud». Noen hevder at dette er en feiloversettelse, og at den greske originalteksten sier «Ordet var en gud». For å kunne vurdere denne påstanden er det nødvendig å vite hvordan greske setninger er bygget opp. I gresk, som i andre språk, kan setningene være svært lange. Likevel inneholder hver setning noen få ledd som må være med i setningen, og som ikke kan utelates. Noen kjernelementer må være med. Vi kan for eksempel se på den enkle setningen «tiden går». Denne består av to ledd som må være med for at setningen skal være en setning. Vi kan utvide den og si «tiden går fort». Da har vi utvidet setningens kjerne - «tiden går» - med et ekstra ledd, nemlig «fort». En lignende analyse kan vi gjøre av alle setninger; og vi vil finne at noen elementer hører med til kjernen, andre ikke.
En språkbruker kan bare benytte et begrenset antall «kjerner» som alle har sin bestemte struktur. Dersom man er fortrolig med de ulike strukturene, vil man lett gjenkjenne dem i en tekst, og dermed forstå setningen intuitivt – på lignende måte som vi intuitivt forstår hvilken struktur norske setninger har når vi hører noen snakke. Denne måten å tenke på har særlig blitt fremmet av den amerikanske klassiskfilologen Gerda Seligson, som utviklet en egen metode for læring av klassiske språk som har vist seg veldig effektiv (se hennes bøker Latin for Reading og Greek for Reading for mer informasjon om dette). Seligsons metode går ut på at studenten på et tidlig tidspunkt skal bli kjent med de ulike «kjernene» (eller «kernels») for å kunne gjenkjenne dem. I dette innlegget vil jeg presentere en av de vanligste «kjernene» og vise hvordan vi kan bruke denne i tolkningen av Det nye testamentet. Seligson kaller den «the linking kernel». Jeg velger å kalle den «forbindelseskjernen».
Forbindelseskjernen har tre ledd. Disse kan best forklares med et konkret eksempel. Setningen fra Johannesprologen er nettopp en slik kjerne:
Ordet var Gud
På norsk forstår vi umiddelbart strukturen i denne setningen. Vi vet at subjektet normalt kommer først. Derfor må «Ordet» være subjekt. Dette forteller oss at den aktuelle setningen handler om «Ordet»; «Ordet» er altså subjektet for verbalet «var». Grammatikerne kaller det siste leddet, «Gud», for «subjektspredikativ » (SPiv). I dette ligger at det er et ledd som forteller noe om hva eller hvem subjektet er. Dette fører oss inn på hva man kan bruke «forbindelseskjernen» til: Man bruker den når man vil fortelle noe om hva subjektet er, til forskjell fra hva det gjør. Verbet i eksempelet vårt -, «var», - viser ikke egentlig til noen handling, men er et rent språklig verktøy som forbinder de to ordene «Ordet» og «Gud».
På gresk må både subjektet og subjektspredikativet stå i nominativ. For ordene «ord» og «Gud» betyr det at de begge på gresk må ende på -ος. I Johannesprologen ser derfor setningen slik ut:
θεος ην ο λογος
Ordet var Gud
Vi ser imidlertid at rekkefølgen på ordene i den greske setningen er annerledes: Her kommer θεος «Gud» først, fulgt av verbalet ην «var» og ο λογος «ordet». ο som står foran λογος er den bestemte artikkel (som svarer til engelsk «the»). Det greske ordet for «Gud» kan i kristne tekster brukes både med og uten artikkel. Betydningen er uansett den samme; συν θεω betyr «med Gud» og ikke «med en gud». Den ubestemte formen, θεος, kan fra et rent grammatisk synspunkt bety «en gud», og denne betydningen er vanlig i andre antikke tekster. Det finnes imidlertid en regel som kan ha påvirket forfatterens valg av form her: Denne regelen sier at dersom to substantiv er forbundet med verbet «er», og det ene av disse er bestemt (the…), mens det andre er ubestemt, så vil det bestemte substantivet alltid være subjektet. Denne regelen finnes på norsk også: Vi vil si «mannen er lærer», ikke «mannen er læreren». Vi markerer skillet mellom subjektet og det subjektet er (SPiv) ved å gi det ene bestemt form, og det andre ubestemt. Denne regelen kan være grunnen til at Johannes her bruker den ubestemte formen θεος.
En sjelden gang kan likevel både subjektet og subjektspredikativet være bestemt, slik som for eksempel i Matt 13:38:
ο αγρος εστιν ο κοσμος
Åkeren er verden
Her blir imidlertid språkbruken bestemt av innholdet: Jesus forklarer for disiplene hva den bestemte åkeren i lignelsen betyr, og det er naturlig med bestemt form på begge sider av verbet «er». Det gjør forklaringen tydeligere.
Vi vender tilbake til Johannesprologen. Vi ser nå at vi ikke kan legge for mye i at artikkelen foran θεος «Gud» mangler. Det kan være betinget av en grammatisk regel. Noen er opptatt av at artikkelen mangler, og går inn for å oversette dette som «Ordet var en gud». Denne oversettelsen er språklig mulig, men ikke nødvendig. Den tekstuelle konteksten støtter derimot den tradisjonelle oversettelsen «Ordet var Gud».
Vi har sett at kunnskap om de ulike «kjernene» i det greske språket gjør det mulig å gjenkjenne ulike kjerner intuitivt. Så langt har vi sett på én slik kjerne, nemlig «forbindelseskjernen». Det er den Johannes bruker i det første verset i evangeliet. Jeg vil neste gang se på en annen slik kjerne: «Den passive kjernen».