SPRÅKET - 10.juli 2015
Navn fra fremmede språk
Aleksander den store (d. 323 f. Kr.) gjorde gresk til et verdensspråk. I tiden som fulgte ble mange navn som opprinnelig ikke var greske tatt inn i det greske språket. Vi skal her se nærmere på dette fenomenet.
For å forstå hvordan det greske språket tok opp i seg navn fra fremmede språk må vi vite hvordan navn fungerer på gresk. Det greske språket behandler et navn som et hvilket som helst annet substantiv; det vil si at navnet ikke bare bøyes i kjønn og tall, men også i kasus. Kasus uttrykker hvilken funksjon ordet har i setningen. Vi kan illustrere dette slik:
ο Πετρος βλεπει την Λυδιαν ho-Petros blepei ten-Lydian «Peter ser Lydia»
η Λυδια βλεπει τον Πετρον he-Lydia blepei ton-Petron «Lydia ser Peter»
Vi ser at formen på navnene veksler avhengig av hvilken funksjon navnet har i setningen. Dersom navnet er subjekt, kreves en egen subjektsform. Dersom navnet er objekt, kreves en egen objektsform. Peter og Lydia tilhører to ulike kjønn. Derfor bøyes navnene etter ulike mønster. Vi ser også at det plasseres et ord foran navnene. Det er den greske artikkelen, som svarer til engelsk «the». Gresken sier altså her «the Peter» og «the Lydia», noe som er helt logisk siden de er bestemte personer. Artikkelen må ikke være der, men den er ganske vanlig. Vi ser at det greske systemet fører til at ordstillingen blir mindre viktig. Vi kan bytte om rekkefølgen på ordene, og setningen betyr det samme.
Dette systemet er ganske lett å lære i gresk fordi alle substantivene faller inn i fastlagte mønstre. Alle greske ord ender enten på en vokal (A, E, I, O, Y) eller på N, R eller S. Det finnes for eksempel ingen ord som ender på M, og derfor finnes det heller ikke noe bøyningsmønster for et slikt ord.
Navn fra fremmede språk fant så veien inn i gresk: Hvordan skulle disse navnene bøyes?
En av tekstene som ble oversatt til gresk i århundrene før Kristus var 1. Mosebok, som ble oversatt fra hebraisk. Her er noen av løsningene som oversetterne valgte:
Navnet Adam ender på M, og det fantes derfor ikke noe bøyningsmønster i gresk som man kunne bruke. Hva ble løsningen? Man brukte simpelthen navnet som det var, men passet på å føye til artikkelen dersom det kunne være tvil om hvilken funksjon navnet hadde i setningen. Kasus ble her uttrykt bare gjennom artikkelen:
Subjektsform: ο Αδαμ ho Adam («Adam»)
Objektsform: τον Αδαμ ton Adam («Adam»)
Med navnet Eua var det annerledes: Dette navnet ender på A, og da fantes det et ferdig bøyningsmønster i gresk som kunne brukes. Her kunne man legge til en N for å markere objektsformen, slik man gjorde med andre hunkjønnsord som endte på A (slik som navnet Lydia ovenfor). Med artikkel i hunkjønn ser navnet slik ut:
Subjektsform: η Ευα he Eua («Eva»)
Objektsform: την Ευαν ten Euan («Eva»)
De to navnene Adam og Eva illustrerer derfor to ulike prosesser: Noen navn passet ikke inn i det greske språkets lydsystem, og ble derfor ubøyelige i det greske språket (slik som «Adam»). Andre navn passet inn, og det var som om det lå et bøyningsmønster klart for dem (slik som «Eua»).
Det finnes også eksempler på at man «helleniserte» navn som ikke passet inn i språket: Dette gjelder for eksempel navnet Iakob («Jakob»). Dette navnet finnes i oversettelsen av 1. Mosebok i sin opprinnelige form (Iakob). Senere, slik som for eksempel i Det nye testamentet, finnes navnet også i en hellenisert utgave (Iakobos). Den helleniserte utgaven av navnet kan bøyes som et hvilket som helst gresk ord.
Neste gang skal vi gå videre med spørsmål knyttet til navn, og se på fenomenet at mange personer i Det nye testamentet har et dobbeltnavn, det ene hebraisk eller arameisk, det andre gresk.
--------------
Bildet viser Adam og Eva som forvises fra Eden, av Gustave Dore (via Wikimedia Commons).