DET NYE TESTAMENTES OMVERDEN - 10. august 2015
«Nero – den nye Sol»: om keiser Neros kjærlighet til Hellas
Den romerske keiseren med det dårligste ryktet i kristenheten er Nero, som var keiser fra år 54 til 68. Nero blir innenfor kirken fremfor alt husket som den første keiseren som forfulgte de kristne. Kirkehistorikerne i oldtiden videreformidlet den dystre fremstillingen av Nero som vi finner hos de romerske historikerne Sueton og Tacitus. I senantikken var det mange kristne som oppfattet Nero som selve Antikrist, selv om Det nye testamentet aldri identifiserer ham som det. Tradisjonene om Nero fra antikken er imidlertid mangfoldige. Vi skal her se på en tekst som vitner om et trekk ved keiseren som ofte blir oversett: hans kjærlighet til Hellas og til gresk kunst og kultur.
På sin reise i Hellas i år 66-67 – der han selv turnerte som sanger – ble Nero hyllet som νεος Ηλιος επιλαμψας τοις Ελλησι «en ny Sol (Helios) som har strålt opp for grekerne», og altere ble innstiftet til ham som til en gud. På De isthmiske leker ved Korinth den 28. november i år 67 erklærte Nero fra scenen at han ga «frihet» til Achaia og Peloponnes. Dette betød ikke noen virkelig frihet fra romersk overherredømme. Det vesentlige var fritaket for betaling av en egen keiserlig tributt. Likevel kunne det fremstilles som begynnelsen på en ny epoke for Hellas. Talen Nero skal ha holdt på gresk ved denne anledningen, er bevart i en innskrift:
Απροσδοκητον, υμειν, ανδρες Ελληνες, δωρεαν, ει και μηδεν παρα της εμης μεγαλοφροσυνης ανελπιστον, χαριζομαι τοσαυτην οσην ουκ εχωρησατε αιτεισθαι. παντες οι την Αχαιαν και την εως νυν Πελοποννησον κατοικουντες Ελληνες, λαβετε ελευθεριαν, ανισφοριαν, ην ουδ εν τοις ευτυχεστατοις υμων παντες χρονοις εσχετε. η γαρ αλλοτριοις η αλληλοις εδουλευσατε. Ειθε μεν ουν ακμαζουσης της Ελλαδος παρειχομην ταυτην την δωρεαν, ινα μου πλειονες απολαυωσι της χαριτος. δι ο και μεμφομαι τον αιωνα προδαπανησαντα μου το μεγεθος της χαριτος, και νυν δε ου δι ελεον υμας, αλλα δι ευνοιαν ευεργετω, αμειβομαι δε τους θεους υμων, ων και δια γης και δια θαλαττης αιει μου προνοουμενων πεπειραμαι, οτι μοι τηλικαυτα ευεργετειν παρεσχον. πολεις μεν γαρ και αλλοι ηλευθερωσαν ηγεμονες, Νερων δε ολην επαρχειαν.
En uant gave skjenker jeg dere, grekere, en gave så stor at dere ikke våget å be om den – selv om ingenting kan være uventet fra mitt storsinn: Alle dere som bor i Achaia og det som til nå har hett Peloponnes, motta frihet og skattefrihet! Dette som dere alle i deres storhetstid aldri kunne nyte – for dere har enten vært slaver for andre eller for hverandre. Å, hadde jeg bare gitt denne gaven da Hellas blomstret, slik at flere hadde fått glede av den! Derfor bebreider jeg Tiden, som i forkant har tæret på størrelsen av min gave. Men nå gjør jeg denne velgjerningen ikke i medynk, men i velvilje. Og jeg takker deres guder – som jeg har erfart alltid har vært vennlig stemt overfor meg på sjø og land – for at de lot meg gjøre disse så store velgjerninger for dere; for også andre herskere har gitt frihet til byer, men Nero ga den til en hel provins!
Det er vanskelig å tro at talen ble holdt nettopp slik, selv om det fantes et eget skriftsystem for å nedskrive taler. Denne virker altfor kort til å være en virkelig tale. Den er neppe skrevet av Nero selv, men av en skriver i Neros tjeneste. Innskriften er likevel interessant som et historisk dokument i kraft av at den viser oss hvordan apparatet rundt Nero fremstilte keiseren, og hvordan de ønsket at Neros opptreden i Korint skulle bli husket.
I talen fremstår Nero som en «filhellen», en venn og beundrer av den greske kultur. Han ser tilbake på Hellas' blomstringstid, den klassiske epoken med Platons filosofi og Euripides' tragedier som allerede da var en fjern fortid. Keiseren ser også ut til å krydre talen med humor, og for oss som leser talen i dag kan Nero fremstå som delvis selvironisk. Dette skyldes nok at vi er fremmede for denne selvrosende sjangeren. I talen fremstår Nero som en generøs keiser, en velviljens mann.
Ingen kilde er fri for en agenda, enten det dreier seg om et historieverk eller en tale skrevet i keiserens navn av hans propagandakontor. Først når vi er blitt bevisst dette, kan vi forsøke å danne oss et bilde av den historiske virkeligheten som kildene vitner om.
------
Innskriften med Neros tale stammer fra en marmortavle funnet i Sankt Georg-kirken i Karditza, Boiotia. Jeg har gjengitt den etter Robert Helbing, Auswahl aus griechischen Inschriften, Berlin 1915, 78. Jeg har også hatt nytte av oversettelsen til Arthur Weigall (Nero, Emperor of Rome, London 1930, 276). Weigall oversetter fritt, men treffer kanskje tonen når han sier: «Ah, me! – I wish that I were making this gift while Hellas was still prosperous...». Han ser imidlertid ut til å ha misforstått den følgende setningen med oversettelsen «...that would have given me even more happiness». Subjektet for απολαυωσι må være grekerne, og ikke Nero selv. – Ordene «det som til nå har hett Peloponnes» forklares ved Neros plan om å kalle Peloponnes, som ble oppfattet som «Pelops halvøy», for Νερωνος νησος «Neros halvøy» (jf. hans påståtte plan om å kalle Roma for Neropolis).