OVERLEVERING - 7. mars 2015
«Og jeg stilte meg på havets strand»
Åpenbaringsboken er kanskje det nytestamentlige skrift som virker mest fremmedartet på en moderne leser. Dette skyldes i stor grad «apokalypse»-sjangeren som boken tilhører. I denne sjangeren er «visjonen» et viktig element, og visjonen må tolkes for å gi mening. Selv om Åpenbaringsboken inneholder relativt få tolkninger, har mange av visjonene en klarhet som gjør det mulig for leseren selv å fullføre tolkningen.
Dette er tilfelle med visjonen av dragen, kvinnen og barnet (12:1-17). Her tolkes «dragen» eksplisitt som djevelen (12:9), og «de gjenværende av kvinnens ætt» som de som holder fast ved Jesus-vitnesbyrdet (12:17). Leseren vil selv kunne trekke slutningen at «barnet» er Jesus (jf. 12:5), og at «kvinnen» representerer det nye gudsfolket, kirken, som blir forfulgt av dragen. Mot slutten av visjonen er ikke forfølgelsen over: Dragen drar av sted for å føre krig mot de som er igjen av kvinnens ætt (12:17). Slutten av vers 17 finnes overlevert som to varianter. Disse to variantene i den greske teksten gir to ulike norske oversettelser:
(I) Και εσταθη επι την αμμον της θαλασσης
Og den stilte seg på havets strand(II) Και εσταθην επι την αμμον της θαλασσης
Og jeg stilte meg på havets strand
Vi er her ved et viktig sted i boken, for dette skjer rett før «dyret» stiger opp av havet og kommer til syne for første gang. Hvem var det som sto på havets strand? Det er spørsmålet vi skal ta opp her. Dersom vi leser εσταθην «jeg stilte meg», er det Johannes som her skriver om seg selv. Dersom vi leser εσταθη «den stilte seg», må subjektet være «dragen», som var subjektet i den foregående setningen («Dragen … dro av sted). Johannes må ha skrevet enten εσταθην eller εσταθη. Hvilken av de to variantene er den opprinnelige?
Et studium av manuskriptene til Åpenbaringsboken gir oss her ikke noe entydig svar. Begge variantene forekommer nemlig i et stort antall manuskripter. Det er derfor bedre å se om teksten selv og dens narrative struktur kan hjelpe oss.
Åpenbaringsboken er en narrativ tekst. I enhver narrativ tekst finnes det strukturer som leseren ubevisst oppdager, og som det går an å peke på dersom man tar seg tid til å lage en analyse. En slik narrativ struktur er ikke vanskelig å finne i vår tekst. Vår tekst danner overgangen mellom to visjoner: Visjonen av dragen, kvinnen og barnet (12:1-17), og visjonen av dyret fra havet (13:1-10). Selv om ikke alle detaljer er like enkle å tolke, er det en klar forbindelse mellom de to visjonene. Denne forbindelsen kommer til uttrykk slik:
Og dragen ga det [dyret] sin kraft og sin trone og stor makt (13:2)
Dette er verset som er illustrert i bildet over. I visjonen viderefører dyret dragens virksomhet ved å føre krig mot de hellige (13:7, jf. 12:17). Den nære forbindelsen mellom dragen og dyret opprettholdes gjennom hele Åpenbaringsboken, frem til de ender i ildsjøen (20:10). Siden «dragen» er djevelen (12:9), er «dyret» en djevelsk makt.
Vi kan nå vende tilbake til de to tekstvariantene. Vi ser at varianten «den stilte seg på havets strand» er den som passer best inn i fortellingens struktur: Dragen stiller seg først på havets strand – som om den kaller dyret opp av havet – så gir den dyret sin kraft. Den andre varianten, «jeg stilte meg på havets strand», ser i lys av dette ut til å være sekundær. Den bryter opp sammenhengen mellom visjonene, og fokuserer i stedet på Johannes selv.
Bildet er fra Apokalypsen i Anger (1300-tallet). Kimon Berlin, Gribeco. Lisensiert under CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.