τα ανω φρονειτε
μη τα επι της γης
προς Κολοσσαεις 3:2

 

 

 

FORTOLKNING - 31. januar 2015 methermenevomenon
«The passive kernel» - fortolkning gjennom setningstyper

Vi så sist på den amerikanske klassiskfilologen Gerda Seligsons metode for å lære gresk og latin: Metoden hennes er basert på at enhver setning har en kjerne («kernel»). Kjernen består av de elementene som er nødvendige i en setning for at den skal gi mening. Seligson viser hvordan de klassiske språkene gresk og latin bruker et begrenset antall kjerner. Disse kjernene utgjør «maler» for hvordan alle setninger er bygget opp. Det er derfor en stor fordel å være fortrolig med kjernene, slik at man gjenkjenner dem når man leser en tekst. Sist så vi på det Seligson kaller «the linking kernel». Tema i dag tar utgangspunkt i «the passive kernel»: Jeg vil vise hvordan kunnskap om denne kjernen og det greske språksystemet kan åpne øynene våre for ulike tolkningsmuligheter i arbeidet med de nytestamentlige tekstene.

Hvordan ser «den passive kjernen» ut? Den passive kjernen har et verb som står i passiv form, f. eks.: ο ιππος λυεται «hesten blir løst». Denne kjernen består derfor av to ledd: Subjektet («hesten») og verbalet («blir løst»). Det interessante med den passive kjernen er at den som handler ikke trenger å nevnes. Vi kan selvfølgelig føye til et ledd som viser til den handlende part. Da ser setningen slik ut: ο ιππος λυεται υπο του ανδρος «hesten blir løst av mannen». Kjernen er imidlertid den samme som i det foregående eksempelet; «hesten blir løst». Vi har kun føyd til en tilleggsopplysning («av mannen»), men denne tilleggsopplysningen er ikke grammatisk nødvendig.

Det finnes et særtrekk i det greske verbalsystemet som gjør at det ikke alltid er enkelt å se om vi har med en passiv kjerne å gjøre: Det greske språket bruker nemlig i mange tilfeller samme verbform for å uttrykke refleksiv («han reiser seg») og passiv («han blir oppreist»). På gresk vil begge disse eksemplene hete εγειρεται. Det er bare når kjernen utvides med tilleggsopplysningen om den handlende part («han blir oppreist av Gud») at vi vet at kjernen er passiv. Ofte er det sammenhengen som avgjør. I lignelsen om kornet som spirer i hemmelighet sies det om bonden at han καθευδη και εγειρηται (Mark 4:27). Da er det rimelig å oversette det med «han sover og reiser seg», eller på mer naturlig norsk «han sover og står opp». Det er unaturlig å tenke at det er noen som vekker ham («han sover og blir oppreist/vekket»), selv om vi ikke kan utelukke det.

En lignende tvetydighet møter vi i den apokalyptiske talen: Jesus sier εγερθησεται γαρ εθνος επι εθνος, και βασιλεια επι βασιλειαν (Mark 13:8). Her brukes det samme verbet i futurum. Den greske verbformen er igjen tvetydig, den kan være refleksiv eller passiv. Er den refleksiv, kan vi oversette: «For folk skal reise seg mot folk, og kongerike mot kongerike». Er den passiv, er det mulig å oversette den med: «For folk skal bli oppreist mot folk, og kongerike mot kongerike». I så fall er det en handlende part som er skjult på setningens overflate, men som kan utledes av den tekstuelle konteksten.

De samme to tolkningsmulighetene foreligger i oppstandelseshistorien: ηγερθη (Mark 16:6) kan bety «Han ble oppreist» eller «Han reiste seg/Han sto opp». I det første tilfelle tolker vi setningen som passiv, og den handlende part er Gud. I det andre tilfelle ligger vekten på at det er Jesus selv som sto opp fra de døde.

Disse eksemplene kan synes å underminere Seligsons metode, for de viser at man til tross for kunnskap om de ulike kjernene ikke alltid umiddelbart kan gjenkjenne dem. Å kjenne de ulike kjernetypene, sammen med det greske verbalsystemet, har likevel en stor verdi ettersom det viser oss hva en gresk setning kan bety.

 

 

Tilbake til blogg

Hjem