DET NYE TESTAMENTES OMVERDEN - 22. august 2014
Prologer
Ethvert litterært verk er avhengig av leserens velvilje. Dersom forfatteren ikke klarer å få kontakt med leseren, blir ikke boka lest. Den blir simpelthen lagt vekk. Dette vet alle forfattere, og derfor legger de mye arbeid i innledningen eller prologen til sitt verk. Slik er det i dag, og slik var det også i antikken. Ifølge den antikke teorien skal innledningen til et verk gjøre to ting:
(1) Den skal åpne samtalen mellom forfatteren og leseren på en slik måte at leseren får tillit til forfatteren.
(2) Den skal fortelle hva verket handler om.
Det beste eksempelet på en slik antikk prolog i Det nye testamentet finner vi hos Lukas. Prologen i hans evangelium er fint komponert. Lukas tar her for seg tingene i kronologisk rekkefølge:
(a) Verkets forhistorie
(b) Hvordan han har arbeidet med sitt eget verk
(c) Hva leseren skal få ut av å lese verket
Siden mange har forsøkt å stille sammen en fortelling om de ting som er blitt fullbyrdet blant oss, på samme måte som de som var øyenvitner fra begynnelsen og som ble ordets tjenere, overleverte det til oss, besluttet også jeg, etter grundig å ha gått gjennom alt fra begynnelsen, å skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Theofilus, for at du skal ha visshet om påliteligheten i de ord du har fått opplæring i. (Luk 1:1-4)
Går vi gjennom prologer i antikk litteratur, vil vi finne mange paralleller til Lukas-prologen. Her er et eksempel fra mekanikeren Heron fra Aleksandria, som skrev en innføring i «pneumatikk» (noe som svarer omtrent til vårt begrep hydraulikk) sannsynligvis i det første århundre etter Kristus:
Ettersom pneumatikken av de gamle filosofene og mekanikerne ble oppfattet som noe det var verdt å studere, og noen av dem forklarte dens vesen teoretisk, andre også ved hjelp av virkninger som kunne registreres, så anser også vi at det er nødvendig å bringe videre de gamles tradisjoner på en systematisk måte, og å legge til det vi selv har funnet ut, for på denne måten vil de som i fremtiden vil drive med disse studiene, ha nytte av det. (Heron, Pneumatika, innledning)
Vi ser at Heron går gjennom de samme punktene: Verkets forhistorie, hvordan han selv har arbeidet, og hva leserne skal få ut av å lese verket. Den svenske klassiske filologen og nytestamentlige forskeren Lars Rydbeck har påvist hvordan likheten mellom Lukas og Heron ikke bare gjelder disposisjonen av prologen. Den omfatter også hvordan setningene i prologen er bygd opp grammatisk. Stilen er den samme, selv om innholdet er veldig forskjellig.
Likheten mellom Heron og Lukas skyldes ikke at den ene av dem har lest den andres verk. Vi finner slike prologer i et stort antall verk fra hellenismen og keisertiden (Ptolemaios, Artemidoros, Dioskorides). Flere av disse verkene er dedisert til enkeltpersoner, slik som Lukas dediserte sitt verk til Theofilus.
Vi har altså å gjøre med en konvensjon i samtiden som Lukas følger. Lukas skrev et evangelium som med sin prolog passer inn i den antikke litterære kulturen. Når vi går til oppfølgingsbindet som Lukas også skrev, Apostlenes gjerninger, ser vi at han også der bruker denne antikke tradisjonen (Apg 1:1-3).
Hvis du vil lese mer om dette, se artikkelen «Det nytestamentliga språkets inplacering i den samtida språkmiljön» av Lars Rydbeck. Den finnes i boka Sproget i hellenismen, gitt ut av T. Engberg-Pedersen, Aarhus 1995.