OVERLEVERING - 31. desember 2016
Skrev Johannes om Treenigheten? Johann Albrecht Bengel om overleveringen av Johannesbrevet
I første Johannesbrev står et av de mest omdiskuterte versene i Det nye testamentet, det såkalte Comma Iohanneum:
τρεις εισιν οι μαρτυρουντες εν τω ουρανω ο πατηρ ο λογος και το αγιον πνευμα. και ουτοι οι τρεις εν εισι.
Tre er de som vitner i himmelen – Faderen, Ordet og Den hellige ånd. Og disse tre er ett.» (1 Joh 5:7)
Dette er det eneste stedet i Det nye testamentet som inneholder en klart uttalt lære om Treenigheten. Verset har en innviklet overleveringshistorie, slik at det er usikkert om det var en del av den opprinnelige teksten. Det forekommer først og fremst på latinsk område, og ikke på gresk, som er språket Det nye testamentet ble skrevet på. Verset ble derfor ikke gjengitt i flere av de første trykkutgavene av Det nye testamentet. I de fleste moderne bibelutgaver er det utelatt fordi det oppfattes som et tillegg. Flere sentrale bibelforskere har imidlertid forsvart verset som ekte. En av dem er grunnleggeren av den nytestamentlige tekstkritikk, Johann Albrecht Bengel (d. 1752). I sin kommentar til Det nye testamentet, kalt Gnomon, argumenterte han med stor overbevisning for at verset må tas med. Her skal vi se på hvordan han argumenterer.
Bengel forutsetter at hvert bibelsk skrift er en omhyggelig sammensatt helhet: Ingen del er tilfeldig, og dersom det finnes tillegg som ikke hører med til den opprinnelige teksten, vil disse bryte med tekstens flyt, slik at leseren med en gang vil føle at noe er galt. Teksten er en «vev», slik det latinske ordet for tekst (textus) vitner om. Derfor vil senere endringer lett kunne spores; de vil bryte med tekstens mønster.
Det er derfor avgjørende for Bengel å lese verset i sin nære kontekst. Konteksten vil avsløre om verset er en «organisk» del av teksten eller ikke.
I tilfellet Comma Iohanneum er overleveringen mangfoldig. Verset har ikke en fast plass. Det finnes et tilsvarende vers om vitnene på jorden som står i alle manuskriptene, men rekkefølgen mellom de to versene varierer. Bengel valgte den sekvensen som for ham ga best mening: en variant der ordene om vitnene i himmelen kommer etter ordene om vitnene på jorden. Comma Iohanneum vil derfor inngå i konteksten som følger:
(i) Han er den som er kommet gjennom vann og blod -- Jesus Kristus -- ikke bare med vann, men med vann og blod. Og ånden er den som vitner, for ånden er sannheten.
(ii) For tre er de som vitner på jorden: ånden, vannet og blodet. Og de tre er ens.
(iii) Og tre er de som vitner i himmelen – Faderen, Ordet og Den hellige ånd. Og disse tre er ett.
Vi har ovenfor erstattet versnumrene med (i) (ii) og (iii), siden Bengel og de moderne utgiverne har ulik praksis. Bengels argument er at disse tre versene til sammen utgjør en perfekt komposisjon: (i) har felles elementer både med (ii) og (iii), og peker derfor fremover mot begge disse versene. På samme måte er (ii) og (iii) nært forbundet, og fremstår som speilbilder av hverandre. Det er lett å forstå hvorfor Bengel måtte velge varianten der (iii) er plassert sist. Dersom rekkefølgen byttes om, ødelegges progresjonen i teksten; den beveger seg ikke lenger mot høydepunktet, som er vitnene i himmelen. For Bengel er det tydelig at (i) og (ii) er ment som forberedelse til (iii).
Så langt om Bengels argument på basis av den nære konteksten. Men også hele brevets komposisjon krever ifølge Bengel at Comma Iohanneum er med. Brevet har behandlet Faderen, Sønnen og Ånden tidligere (1:5ff, 2:1ff, 4:1ff). Det vil derfor være en mangel dersom Ånden skulle utelates her, nær brevets slutt.
Men holder disse argumentene? De fleste moderne kritikere vil hevde at strukturen i (i), (ii) og (iii) ikke er opprinnelig, men at den er oppstått «av seg selv» da skrivere la til verset om Treenigheten i himmelen. Noen skrivere skal ha sett at ordene om de tre vitnene på jorden var en anledning til å utfylle teksten. De moderne kritikerne tar gjerne utgangspunkt i en annen rekkefølge enn Bengel – de bruker rekkefølgen i+iii+ii – og da fremstår Comma Iohanneum som et fremmedelement.
Også overleveringshistorien brukes mot versets ekthet: Comma Iohanneum er overlevert nærmest utelukkende på latin, og bare i noen ytterst få greske håndskrifter, noen av dem skrevet etter oppfinnelsen av trykkekunsten. Bengel imøtegår denne kritikken med å si at tekstens virkelige historie i alle tilfelle er skjult for oss. Ett eneste håndskrift kan ha samme verdi som tusen, sier han. Det er tekstens innhold som er målestokken vi må bruke når vi skal undersøke dens verdi.
For å forklare hvordan han tenker seg overleveringen sammenligner han tekstvariantene med stjernebilder: Noen ganger går de under horisonten, for så senere å stige opp igjen. Comma Iohanneum var kjent av den gamle kirken i Nord-Afrika, hvor verset fant veien inn i den latinske oversettelsen i løpet av de første århundrene etter Kristus. Verset gikk siden «under horisonten» på gresk mark, for så å komme tilbake til trykkutgavene av Det greske nytestamentet på 1500-tallet.
I sin behandling av Comma Iohanneum lar Bengel tekstens «indre logikk» veie tyngre enn studiet av manuskriptene. Hans blikk for tekstens struktur er uovertruffent, men det er et spørsmål om strukturene han finner alltid er opprinnelige. Noen kan ha kommet til senere. Ikke bare Johannes, men også senere skrivere kan ha hatt et talent for å strukturere bibelteksten.
---
Comma Iohanneum ble tatt med i Den complutensiske polyglott, som inneholder den katolske førsteutgaven av det trykte NT (1514), men ikke i Erasmus' første utgave (1516). – Bruken av konjunksjonene «for» og «og» først i (ii) og (iii) vil skifte avhengig av rekkefølgen mellom (ii) og (iii). Jeg har ovenfor gjengitt teksten slik den blir med Bengels rekkefølge. -- Det finnes flere varianter innenfor den latinske overleveringen: Noen sier at også de jordiske vitnene er ett (hi tres unum sunt). Andre utelater denne setningen om de jordiske vitnene helt, og sier bare om de himmelske vitnene at de er ett. -- For mer om Bengels analyse av strukturen i de nytestamentlige tekstene, se her.