SPRÅKET - 22. november 2014
Varianter av nytestamentlig gresk
Språket i Det nye testamentet er ikke det samme i alle skriftene. De nytestamentlige forfatterne skriver alle på koinégresk, men i ulike varianter. Her vil jeg vise at språket hos Markus og Lukas har mye til felles, samtidig som det er ulikheter. Kunnskap om disse tingene kan hjelpe oss å forstå det enkelte evangeliums særpreg.
Vi tar utgangspunkt i teksten om enkas gave (Mark 12:41-44/Luk 21:1-4). La oss sammenligne de to versjonene. Teksten begynner slik:
Markus:
και καθισας ο Ιησους κατεναντι του γαζοφυλακιου
εθεωρει πως ο οχλος βαλλει χαλκον εις το γαζοφυλακιον.
και πολλοι πλουσιοι εβαλλον πολλα.
και ελθουσα μια χηρα πτωχη εβαλε λεπτα δυο, ο εστιν κοδραντης
«Og da Jesus hadde satt seg overfor tempelkisten,
så han hvordan mengden la penger i tempelkisten.
Og mange rike la mye.
Og en fattig enke kom og la to småmynter, som er en kvadrant.»Lukas:
αναβλεψας δε ειδε τους βαλλοντας τα δωρα αυτων εις το γαζοφυλακιον πλουσιους. ειδε δε τινα χηραν πενιχραν βαλλουσαν εκει δυο λεπτα
«Da han så opp, så han de rike legge sine gaver i tempelkisten.
Og han så en fattig enke legge to småmynter der.»
Vi ser at Markus-teksten er rikere på detaljer. Den sier mer enn Lukas-teksten. Det er interessant i seg selv, men den språklige sammenligningen må fokusere på det de to har av fellesstoff. Det første som da slår oss, er hvor likt språket er: Begge tekstene innledes av et partisipp (καθισας/αναβλεψας) som viser til en handling som skjer før hovedverbets handling. Hos Markus er denne innledende handlingen at Jesus «hadde satt seg», hos Lukas at han «så opp».
Markus-teksten inneholder en veksling mellom fortidsform og nåtidsform av verbet: Jesus «så» (εθεωρει) hvordan mengden «legger» (βαλλει) penger i kisten. Markus bruker presens for å gjøre fortellingen mer levende. Det er dette vi kaller «historisk presens». Overgangen til historisk presens er her ganske brå. På norsk må vi omskrive og si at Jesus «så hvordan mengden la penger i tempelkisten». Lukas har ikke denne brå overgangen i sin tekst, siden han ikke bruker historisk presens i denne setningen. Lukas bruker her i stedet et partisipp (βαλλοντας).
Markus bruker tallordet «en» (μια) på en uvanlig måte. Han bruker det nærmest som en ubestemt artikkel: μια χηρα «en enke». Denne språkbruken er ikke klassisk. Lukas følger derimot den klassiske grammatikken: Han bruker ikke tallordet «en», men bruker i stedet det ubestemte pronomenet τινα, slik den klassiske grammatikken anbefalte: τινα χηραν «en enke».
Vi ser også at Markus forklarer verdien av pengene ved hjelp av et latinsk lånord (κοδραντης = quadrans). Lukas bruker bare det opprinnelig greske ordet (λεπτα).
Teksten fortsetter slik:
Markus:
και προσκαλεσαμενος τους μαθητας αυτου λεγει αυτοις
Αμην λεγω υμιν οτι η χηρα αυτη η πτωχη πλειον παντων βεβληκε
των βαλοντων εις το γαζοφυλακιον
«Og han kalte disiplene sine til seg og sa til dem:
Sannelig, jeg sier dere at denne fattige enka la mer
enn alle de som la i tempelkisten.»Lukas:
και ειπεν
Αληθως λεγω υμιν οτι η χηρα η πτωχη αυτη πλειον παντων εβαλεν
«Og han sa:
Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enka la mer enn alle.»
Markus bruker det hebraiske amen «det står fast», som jeg her velger å oversette «sannelig», selv om kanskje ordet «amen» burde blitt stående også i den norske oversettelsen. Lukas bruker i stedet det greske ordet for «sannelig» (αληθως). I våre moderne oversettelser kommer dette skillet mellom Markus og Lukas sjelden frem. Teksten avsluttes slik:
Markus:
παντες γαρ εκ του περισσευοντος αυτοις εβαλον,
αυτη δε εκ της υστερησεως αυτης παντα οσα ειχεν εβαλεν,
ολον τον βιον αυτης
«For de la alle av sin overflod,
men hun la av sin fattigdom alt det som hun eide,
alt hun hadde å leve av.»Lukas:
απαντες γαρ ουτοι εκ του περισσευοντος αυτοις εβαλον εις δωρα του θεου, αυτη δε εκ του υστερηματος αυτης παντα τον βιον ον ειχεν εβαλεν
«For de la alle av sin overflod til offergaver til Gud,
men hun la av sin fattigdom alt hun hadde å leve av.»
Her er de to tekstene språklig ganske like. Lukas fremhever motsetningen mellom «de» og «hun» tydeligere enn Markus ved å bruke ulike former av det samme påpekende pronomenet (ουτοι/αυτη). Lukas bruker også et annet ord for «fattigdom», υστερημα, et ord som er kjent fra Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamentet. Markus bruker υστερησις, som er mer sjeldent.
Hvilket inntrykk sitter vi igjen med?
For det første ser vi at språket i det store og hele er ganske likt. Konstruksjonene som brukes er gjennomgående de samme. Dette bekrefter at de begge befinner seg i det samme språklige sjiktet av samtidens koinégresk. Det er ikke slik at Lukas-teksten er mer avansert, og derfor vanskeligere å lese enn Markus-teksten.
Lukas ser imidlertid ut til å strebe etter et mer korrekt språk enn Markus, dersom vi bruker den klassiske grammatikken som målestokk. Lukas holder seg mer til skolegrammatikken, og unngår ord som ikke er greske. Han unngår brå overganger, og får en tekst som ikke har mange uregelmessigheter. Lukas er mer en «purist»; han vil skrive en ren gresk. Bare når vi leser evangeliene på originalspråket kan vi se disse tingene. I en moderne oversettelse blir både Lukas’ purisme og Markusevangeliets mer fremmedartede vendinger usynlige.
Det blir ofte sagt at det er ett skrift i Det nye testamentet som språklig er fundamentalt annerledes, og som bryter reglene for korrekt språkbruk. Det er Åpenbaringsboken. Neste gang vil jeg se på hvordan dens språk kan plasseres i forhold til de andre skriftene i Det nye testamentet.