Verb
Verbet er en ordklasse som blant annet kjennetegnes ved bøyning i ulike tider: Hesten løper. Hesten løp. Ett eneste verb kan på gresk utgjøre en setning: γραφομεν «vi skriver». Her er subjektet «vi» underforstått. Greske verbformer inneholder langt mer informasjon enn de norske verbformene.
Verbformene kan deles i to hovedkategorier:
- Finitte former. Disse formene er knyttet til en bestemt grammatisk person.
- Infinitte former. Disse formene er ikke knyttet til en bestemt grammatisk person.
De viktigste infinitte formene er partisipp (eksempel: τρεχων «løpende») og infinitiv (eksempel: τρεχειν «løpe»).
Vi begynner med bøyningen av de finitte formene. Finitte greske verbformer bøyes i person, tall, tempus, modus og diatese.
Bøyning i person og tall
På gresk skjer bøyningen i person og tall ved at endelser føyes til en verbalstamme: γραφω «jeg skriver», γραφετε «dere skriver». Endelsene uttrykker både person og tall. Grammatikerne tenker seg fra gammelt av tre personer, som er definert med utgangspunkt i en talehandling:
- Første person er taleren/talerne (entall: jeg / flertall: vi)
- Andre person er den tiltalte/de tiltalte (entall: du / flertall: dere)
- Tredje person er noe eller noen som ikke er med i samtalen (entall: han, hun, det / flertall: de)
Bøyning i tempus
Greske verb har seks tempora: Presens, imperfektum, aorist, futurum, perfektum og pluskvamperfektum. Tempus er talerens måte å skildre verbalhandlingen på, og uttrykker ikke primært «tid».
Tempus uttrykker i hovedsak hvordan taleren beskriver handlingen:
- Presens legger vekt på handlingen som en prosess; handlingen ses «innenfra»: αποθνησκω «jeg dør». εγω ειμι, ο λαλων σοι «det er jeg – som taler til deg».
- Perfektum legger vekt på handlingens konsekvens i nåtiden: ο Κυρος τεθνηκεν «Kyros er død». ταυτα λελαληκα υμιν «dette har jeg sagt dere».
- Aorist beskriver simpelthen handlingen som et faktum; handlingen ses «utenfra»: ο Κυρος απεθανεν «Kyros døde». ελαλησεν μετ εμου «han talte med meg».
Når dette er sagt, må det tilføyes at flere greske verbformer også viser til «tid» i konkret forstand. Her finnes en viktig regel: Det er bare i indikativ at de greske verbformene i seg selv gir oss informasjon om tiden. Det er derfor kombinasjonen aorist-indikativ som betyr «fortid», ikke aorist alene.
De følgende formene brukes om fortiden:
Aorist indikativ: ειπον «de sa».
Imperfektum indikativ: ελεγον «de sa».
Pluskvamperfektum indikativ: ελελυθεισαν «de hadde kommet».
Bøyning i modus
Greske verb har tre modi: Indikativ, imperativ og konjunktiv. Modus er nært forbundet med tempus, og uttrykker talerens holdning eller følelse overfor verbalhandlingen:
- Imperativ er bydeform. Her vil taleren at subjektet skal handle: λεγε «tal!»
- Konjunktiv har to grunnbetydninger. Formen uttrykker talerens vilje eller noe taleren ser for seg: αγωμεν «la oss dra!». οταν ερχηται «når han kommer».
- Indikativ er den nøytrale modus: ερχεται «han kommer». λελαληκα «jeg har talt». ελαλησεν «han talte».
Hos enkelte nytestamentlige forfattere brukes også optativ (først og fremst en ønskeform): μη γενοιτο «måtte det ikke skje!». Denne formen var ikke lenger levende i talespråket da Det nye testamentet ble skrevet.
Bøyning i diatese
Greske verb bøyes i tre diateser: Aktiv, medium og passiv. Diatesen uttrykker subjektets tilstand:
- I aktiv er subjektet i en aktiv tilstand: λουω «jeg vasker». γραφω «jeg skriver». απογραφω «jeg registrerer, skriver inn».
- I medium handler subjektet med seg selv eller involverer seg på en eller annen måte i handlingen: λουομαι «jeg vasker meg». απογραφομαι «jeg skriver meg inn, jeg registrerer meg».
- I tillegg til dette finnes mange verb på gresk bare i medium, og mediumformen er da uvesentlig for oversettelsen: ερχομαι «jeg kommer». γινομαι «jeg blir». Verb som bare finnes i medium kalles deponente verb.
- I passiv er subjektet i en passiv tilstand, og handler ikke selv: εγραφη «det ble skrevet».
Hvordan bøyes de infinitte formene?
Partisippet bøyes dels som et adjektiv (i kjønn, kasus og tall), dels som et verb (i tempus og diatese). Partisippet kan substantiveres, det vil si brukes i de samme funksjoner som et substantiv har: ο σπειρων «den sående; såmannen».
Infinitiv bøyes i tempus og diatese. Det finnes egne infinitivformer for presens, perfektum og aorist.