DET NYE TESTAMENTES OMVERDEN - 15. mars 2015
Visdomsord fra scenen
Den mest populære komediedikteren i oldtiden var Menander (ca. 344-290). Et av mange vitnesbyrd om hans popularitet er et sitat fra ham som kan ha funnet veien inn i Det nye testamentet. Det er Paulus som kommer med sitatet. Mot slutten av det første brevet til korinterne slår han om fra sin vanlige stil og kommer med en gresk verslinje (15:33):
Φθειρουσιν ηθη χρηστα ομιλιαι κακαι
Dårlig omgang ødelegger gode vaner
Verset har på gresk en tydelig rytme. Det er den samme versrytmen som ble brukt i dialogen i gresk drama. Denne rytmen kommer ikke frem i oversettelsen over, men en gresktalende leser i antikken ville gjenkjent den, og følt at setningen kom «utenfra» og var et sitat. Paulus sier ikke noe om hvor verset kommer fra. I oldkirken mente man imidlertid å vite at det stammet fra Menander. Den kristne grammatikeren og bibelkommentatoren Euthalius (5. årh.) er blant dem som her fører opp Menander som en kilde for Paulus. Verket av Menander som sitatet skal stamme fra, komedien Thais, er imidlertid tapt.
Siterte Paulus her Menander? Kan vi her lære noe om hva Paulus leste og brukte av kilder?
La oss først se på Menander. Menander representerer en sjanger som grekerne kalte den nye komedien. Denne sjangeren dominerer gresk komedie i tiden etter Aleksander den stores død (323 f. Kr.). Den gamle komedien var nært knyttet til byen Athen og dens politiske liv. Den kunne parodiere virkelige enkeltpersoner, ofte med stor fantasi. Den nye komedien inneholder ikke slike parodier. Den nye komedien handler om «vanlige mennesker», mennesker som tilskuerne kan kjenne seg igjen i.
Dersom vi tar fatt på et stykke fra den nye komedien, vil vi kanskje bli skuffet dersom det er en komedie vi er ute etter. Stykkene er «komedier» i den forstand at de ender godt, men de er i stor grad preget av alvor. Plotet består av en serie faste motiver som settes sammen i stadig nye kombinasjoner: barnet som blir satt ut for å dø, men som blir funnet – oppveksten i fattigdom – gjenforeningen med en tapt søster eller bror – gutten og jenta som får hverandre.
Til tross for at Menander beveget seg innenfor disse faste rammene, hevet han den nye komedien opp på et høyere nivå. Særlig ble han kjent for hvordan han fikk karakterene til å fremstå som virkelige mennesker. Vi kan bruke en scene fra Menanders stykke Voldgiftsdommen som eksempel. Gjeteren Daos har funnet et barn i skogen, men gitt det videre til Syriskos. Likevel vil Daos beholde smykkene som han fant sammen med barnet. For å løse problemet appellerer de til en tilfeldig forbipasserende, Smikrines:
Συρισκος: βελτιστε, μικρον αν σχολασαις ημιν χρονον;
Σμικρινης: υμιν; περι τινος;
Συρισκος: αντιλεγομεν πραγμα τι.
Σμικρινης: τι ουν εμοι μελει;
Συρισκος: κριτην τουτου τινα ζητουμεν ισον. ει δη σε μηδεν κωλυει, διαλυσον ημας.
Σμικρινης: ω κακιστε απολουμενοι, δικας λεγοντες περιπατειτε διφθερας εχοντες;
Συρισκος: αλλ ομως το πραγμ εστιν βραχυ και ραιδιον μαθειν. πατερ δος την χαριν μη καταφρονησης, προς θεων. εν παντι δει καιρω το δικαιον επικρατειν απανταχου, και τον παρτυγχανοντα τουτου του μερους εχειν προνοιαν κοινον εστι τω βιω παντων. (Menander, Epitrepontes, 7-18).Syriskos: Min venn, kunne du bruke litt tid på oss?
Smikrines: På dere? Hva gjelder det?
Syriskos: Vi har en tvist.
Smikrines: Hva har det med meg å gjøre?
Syriskos: Vi leter etter en rettferdig dommer i denne saken. Om ikke noe hindrer deg, så døm mellom oss!
Smikrines: Hva går det av dere? Går dere rundt her kledd i skinnfeller og setter i gang rettsprosesser?
Syriskos: Men vår sak er kort og enkel å forstå. Kjære far, vær så snill og gjør oss denne tjenesten! Forakt oss ikke, ved gudene! Til enhver tid og overalt må retten råde. At den som ved tilfelle er nærmest viser omsorg for det som er blitt ham til del - det er en felles sak som angår alle menneskers liv.
Menander karakteriserer Syriskos ved å gi ham et retorisk ladet språk. Syriskos overtaler Smikrines ved å si at alle mennesker må bidra til at retten råder, og at også det tilfeldige møtet med en situasjon stiller et krav til oss.
Dette leder oss inn på et annet trekk ved den nye komedien: Karakterene i stykket kan umerkelig gå over til å forkynne en allmenn livsvisdom. Menander bruker dette som en teknikk for å karakterisere personen i stykket. Det er ikke tilfeldig hvilken visdom karakteren ytrer på scenen. Likevel kan tilskueren føle at karakteren i stykket har sagt noe «sant», og replikken kan begynne å leve sitt eget liv. Replikken blir til et visdomsord. Det er i mange tilfeller umulig å avgjøre om vi i den nye komedien møter et «ekte» ordspråk som forfatteren har brukt, eller om replikken ble til et ordspråk i det øyeblikket den ble uttalt på scenen for første gang. Dette gjelder for eksempel det kjente «jeg er et menneske, og jeg anser intet menneskelig som fremmed for meg». Dette sitatet kan også knyttes til Menander, men vi kjenner det nå bare i den latinske versjonen som romeren Terents laget av Menanders stykke (Terents, Heautontimorumenos, 77).
Vi kan nå vende tilbake til Paulus. Vi ser at spørsmålet om Paulus siterer Menander er vanskelig å besvare. Paulus kan ha sitert verset som et allment visdomsord. Menander kan ha brukt verset i sitt skuespill, men Paulus trenger ikke å kjenne det derfra. Vi kan derfor ikke påstå at Paulus baserer seg på Menander her. Det at visdomsordet er skrevet på vers, plasserer verslinjen likevel inn i den samme sfæren hvor den nye komedien befinner seg.
I oversettelsen av Menander har jeg hatt nytte av Alarik Hallström: Stycken ur Menandros' komedier, Lund 1924. Om du vil lese en klassisk studie av Menander, gå til T. B. L. Webster, An Introduction to Menander, Manchester 1974. Bildet viser et relieff fra Pompei (1. århundre e. Kr.) som fremstiller scener fra en romersk komedie. Relieffet er nå i Napoli-museet.